Lily Allen: It’s Not Me, It’s You

[EMI]

Lily Allen. Foto: Promo

Kunne med fordel vært enda frekkere.

Tabloidfavoritten Lily Allen tok oss, og drøye to millioner andre, med storm da hun slapp debuten Alright, Still i 2006. Frøken Allen representerte noe nytt og friskt. Hun var rapp i kjeften, tøff i trynet og lagde frekke poplåter som likevel var godt innenfor grensen for radiovennlighet. På den såkalt «vanskelige andreplata», It’s Not Me, It’s You, fremstår hun på langt nær like fresk, og langt mer sjarmsøt enn uforskammet kul.

Ballet åpner med den allerede godt omtalte ”Everyone’s At It”, en relativt fengende elektropopmelodi som tekstmessig tar for seg dopmisbruk og ønsket om mer åpenhet rundt temaet – alle er jo tross alt på det. Sant nok. Og det er ikke bare tabubelagt partydop det tas et oppgjør med denne gangen. Som tittelen forteller oss er det hos alle andre feilen ligger, og her får opptil flere passet sitt påskrevet. Lily Allen er skremmende ærlig når hun på det tolvte og siste sporet(”He Wasn’t There”) beretter om farens manglende tilstedeværelse i oppveksten. Med lp-knitring og lettbeint femtitalls tonelag kvitrer hun ut sløyt ut meninger som andre ville skreket av full hals.

Denne kompleksiteten er interessant og kommer til uttrykk ved flere anledninger, også i den ikke fullt så spennende låta Fuck You, hvor George W. Bush får beskjed om å gå i seg selv og innse hvilket rasshøl han er. «Fuck you very much» synges gjentatte ganger, med sukkersøt vokal, og utgjør en lystig, fengende og ukomplisert popmelodi.

”Not Fair” er drøye tre forunderlige minutter med country-pop(!?), hvor en gammel flamme og hans manglende sexferdigheter utleveres. For all del, det er urettferdig at mannen ikke strekker til, men et såpass spenstig tema burde helst ledet tankene til andre steder enn ”Whisky in The Jar”.

«The Fear»:

[youtube q-wGMlSuX_c]

It’s Not Me, It’s You mangler de virkelig store, kvalitetsstempla poplåtene, som «LDN» fra debutalbumet . Selv om førstesingelen ”The Fear” er en heit hitkandidat og Allen generelt fremstår som både gatesmart og hakket kulere enn 23-åringer flest, blir hun en anelse for behagelig – og dermed også kjedelig – denne gangen.

Trine Sollie

Tags: anmeldelse, its not me, its you, Lily Allen, plate, The Fear