Muse - The Resistance
Operafantomene
Muse: The Resistance [Mushroom/Warner] Muse gir seg frie kunsteriske tøyler på The Resistance. Litt for frie. Muses appell har alltid ligget et sted mellom de umiddelbare rock-hymnene («Muscle Museum», «Plug In Baby», «Time Is Running Out», «Super Massive Black Hole»), og de gigantiske øyeblikk der vokalist Matthew Bellamy patos-bevrer om kapp med egen høytidelighet, men […]
Muse: The Resistance
[Mushroom/Warner]
Muse gir seg frie kunsteriske tøyler på The Resistance. Litt for frie.
Muses appell har alltid ligget et sted mellom de umiddelbare rock-hymnene («Muscle Museum», «Plug In Baby», «Time Is Running Out», «Super Massive Black Hole»), og de gigantiske øyeblikk der vokalist Matthew Bellamy patos-bevrer om kapp med egen høytidelighet, men lander på den rette siden («Knights Of Cydonia», «Sing For Absolution», «Unintended», «Soldier’s Poem»).
På The Resistance har de i stor grad latt de umiddelbare øyeblikkene ligge, og ved hjelp av Pet Shop Boys- og Madonnaprodusent Mark «Spike» Stent lager de et univers der intet element er for grandiost og ingen grep for svulstige. Queen-inspirasjonen er tydeligere enn noen gang, og både «United States Of Eurasia» og «Guiding Light» mer eller mindre blåkopierer gitarsoli og vendinger fra «Bohemian Rhapsody» og «We Are The Champions». Ved mange anledninger blir dette underholdende, nettopp fordi de fortsatt lander på den rette siden av det latterlige. Tittelsporet, «Undisclosed Desires» og «Unnatural Selection» lokker frem de gode gysningene; hovedproblemet her er dog albumets triumvirat av en avslutning: den tredelte symfonien «Exogenesis».
Denne drives av en klaverføring og en serenadering som fremkaller gufs fra Andrew Lloyd Webbers mer slitsomme øyeblikk, og dette verket (og i all særdeleshet «Exogenesis: Symphony Part II: Cross-Pollination») resonnerer mindre behagelige partier fra The Phantom Of The Opera og Cats. Her bikker Muse over til å bli parodiske, og dette er klassiske eksempler på tidspunkt der en produsent burde kommet inn i prosessen tidlig og sagt «NEI.»
Grensen mellom parodi og patos er mer utydelig på The Resistance enn noen gang før, og dette tar luven av de gode låtene, som altså fortsatt er til stede. Kunne de bare hive de verste musikalelementene til hundene neste gang.
Jørgen Hegstad
Tags: megalomani, Muse, opera, Queen, The Resistance
Jeg også hater musicals, men hører ikke det du hører. Derimot hører jeg inspirasjon fra klassiske mestere som Richard Strauss og Verdi. Mulig at musicals kanskje også er inspirert av opera…?
Du kan kaste akkurat hvilken terning du vil, men jeg registrerer at du ikke er på linje med andre anmeldere i det hele tatt. The Resistance er ikke det beste Muse har gitt ut (blir nok aldri like bra som Origins of Symmetry igjen…), men 4?
Jaja, dette er jo subjektivt, og selv er jeg nok sikkert positivt forutinntatt når det gjelder Muse. Men The Resistance er i mine ører et bedre album enn Black Holes and Revelations. Ikke fordi at noen enkelt låt er bedre enn de beste på Black Holes… men fordi plata som helhet fungerer mye bedre.
Det er først og fremst den kombinasjonen mellom det klaverspillet og Bellamys-vokal som skaper den litt (for meg) avtennende musikalfølelsen (f.eks. rundt 1:12 av den nevnte andredelen av symfonien, og den type crescendo han jobber med på førstedelen). Likhetene til «Memory» blir overveldende til tider, og det altså når disse musikalvirkemidlene blir såpass tydelige at jeg får litt nok.
[youtube 4-L6rEm0rnY]
All musikk i dag er inspirert av et eller annet. Jeg syns de inspirerte glimtene gir assosiasjoner og bilder som supplerer musikken.
Men, assosierer man Muse med musikal – som man ikke liker – da liker man ikke Muse. Sånn er det vel bare. Jeg syns gutta er fantastiske musikere som ikke går av veien for å ta den helt ut!
Legger ved denne linken til et YouTube klipp med et 80-talls band og en låt jeg plutselig kom på når jeg hørte The Resistance. Låta er litt monoton, men kostymene er priceless!
http://www.youtube.com/watch?v=_trcFZLg5FU
Jeg synest dette albumet er noe skit. Skjønner ikke hva de holder på med.
Selv om United States Of Eurasia gir ikonet Eddie og hans menn metaforiske klapp på skuldra, gir både tekst og østlig inspirasjon med en dash auforisk taktskifte et ekstravagant nivå i utfordrende skjønnhet. Unnatural Selection har fanget meg i sin galskap, og jeg skulle ønske at jeg kunne spille trommer – ave maria!!!! Dette albumet skaper assosiasjoner til flere store musikalske kunstnere i tillegg til Queen med særegen koring, men også The Cure’s deilige kontraster, The Smashing Pumpkins’ sårbarhet, System of a Down med virkelig alternativ budskap både på musikalt og instrumentelt nivå. Rett og slett befriende og akkurat passe politisk ukorrekt!!!
…….meeeeen – dessverre litt kjedelig…og jeg som alltid har vært hardcore Muse fan….trist!!!
Veldig enig i denne anmelderens syn på plata!!
Digger veldig mye av det muse har lager tidligere,og må innrømme at ikke en eneste av låtene på det nye albumet kan måle seg med de beste låtene på eldre album.En klisje ;men de første utgivelsene er best;) Gleder meg dog vilt til konserten i spektrum,muse fungerer tross alt best live(for meg).Gir the resistance en svak 3`er.