Basement Jaxx: Scars

[XL / Playground]

Hyggelig rendez-vous med en av verdens beste teknopopduoer – best når de topper med asiatisk kunst.

Forventningene til ei ny plate med Basement Jaxx kan skrus farlig høyt, i takt med det stigende operakoret de skrur inn og ut av den tikkende introen til Kelis’ soveromssoul. Allerede på førstesporet setter duoen Buxton og Ratcliffe standarden: ingenting er av dårlig kvalitet når de produserer. Men hva mer enn god, stilsikker produksjon skal vi kreve av noen av verdens beste breakbeatprodusenter? Som sammen med Chemical Brothers ved enden av forrige århundre satte housen på plass ved siden av lyttbar pop – og har gitt oss herlige dansehits som «Rendez Vous», «Red Alert» og (undervurderte) «Hey U»? Som en hel post-Justice-generasjon bør lære av? Her er formtoppene på Basement Jaxx’ siste:

Basement Jaxx har, igjen, laget noen godt brukbare danselåter – med singlene «Raindrops» og «Feelings Gone» som ledende utforskere i et 90-tallsnikkende lydbilde. Det er godt å høre at de fortsatt stoler nok på «stygge» lyder som bærende elementer – som den vridde bassbeaten på «My Turn».

Ennå høyere bringer denne holdninga dem i diskopønksamarbeidet med sjølvaste Yoko Ono. «Day of the Sunflowers» er en herlig banglapopgyngende sak som bobler over av både galskap og det peneste fra Basement Jaxx’ lydunivers. Et øyeblikks stuss – over hvilket nytt performance-unikum BJ har plukka opp i denne brekende stemmen som messer til marsj – erstattes fascinert av et «å, det er virkelig Yoko!»

Og det var det. Av virkelige formtopper, altså. Ellers får vi mer av det kjente Jaxx. På flere sanger, og allermest på «What’s a Girl Gotta Do?» er det skarpt og smått slitsomt uten at de skaper noe annet enn kopier av gamle hits. «Twerk» er platas mest slitsomme: En omforma opptempo versjon av den gamle flashdance-hiten «Maniac» toppes med manisk (sic) rap av Yo Majesty. Morsom idé, men det er jo nesten umulig å danse til, så hektisk er det! Roligere bidrag, som legges profft ut langs harmoniske stier er ok og nesten som å høre et avslappa Air møte Prince. Nesten.

Basement Jaxx står etter denne plata ved et veiskille og har kanskje skvisa det de bør skvise ut av den frukten de hadde liggende. Håpet er at de velger rett når de plukker nytt, som i den tydelig inspirerende hagen de traff Yoko Ono i denne gang.

Siri Narverud Moen

Tags: Amp Fiddler, Basement Jaxx, Sam Sparro, Scars, siri narverud moen, Yo Majesty, Yoko Ono