Conor Oberst: Conor Oberst

[Wichita/Bonnier Amigo]

Neida, det er ikke mye annet enn artistnavnet som har forandret seg når Conor Oberst nå forlater sitt Bright Eyes-alias.

Albumet er befriende fritt fra typiske stilskifte-varianter som hiphop-lefling, shantys og Status Quo-coverlåter; dette høres tvertimot ut som en mer avslappet fortsettelse av 2007s supre Cassadaga.

Noe som betyr en sterk tilknytning til de store, amerikanske countryrockartistene fra sekstitallet og oppover, og dette er ingen sjokkerende retning for mannen som har blitt kalt ”den nye…” i snart femten år. Best er det når han holder det skikkelig dempet; vanvittige ”Lenders In The Temple”, ”Cape Cañaveral” og ”Get-Well-Cards” slår de fleste låtene på både Cassadaga og I’m Wide Awake, It’s Morning.

Albumet blir likevel aldri annet enn hyggelig, til det er de store høydepunktene for få, og stemningen til tider for avslappet. Dessuten har jeg vanskelig for å svelge unna x-faktoren ”I Don’t Want To Die (In The Hospital)”, der det bare er Obersts desperasjon som unngår at bilder av sekstiårige, linedansende teksanere med tubaræv i stram dongeri former seg på netthinnen.

Conor Oberst er din typiske hvileskjærsplate; finfin, men aldri for spennende. Bra, men man lengter likevel til neste ordentlige Bright Eyes-skive.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, Conor Oberst, plate