Radiohead - The King Of Limbs
Det fullstendige nyhetsbildet
18. februar slapp Radiohead The King Of Limbs. Nå er endelig den komplette utgaven kommet. Lydverket anmelder.
Hvorfor Lydverket anmelder The King Of Limbs 100 dager etter alle andre? 27. februar bestilte jeg den komplette versjonen av Radiohead The King Of Limbs, og fikk da filene tilsendt via link når jeg hadde betalt. Noen uker etterpå var CD-versjonen i butikk. Sent i mai dumpet så hele pakken ned i postkassen. Dette er da den såkalte avisutgaven av The King Of Limbs. Den inneholder dobbel 10-tommers gjennomsiktig vinyl, broadsheet avis med artwork, dikt, info, bilder og korte historier, CD i pappcover, pappskive med bittemå bilder utstanset som klassiske LSD-tripper, alt pakket inn i en plastpose man må klippe opp for å åpne. Alt er nedbrytbart og organisk, eller hva det heter. Dette er altså den komplette utgaven av The King Of Limbs, og derfor anmelder vi nå.
Tidligere har jeg ofte delt Radiohead inn i to faser: som rockeband og kunstband. Da med Ok Computer (1997) som den siste rockeplaten, og Kid A (2000) som den første platen hvor Thom Yorkes indre kunststudent kom ut av skallet. Det siste halvåret har det gått stadig mer opp for meg at dette er en unøyaktig og misvisende. Husk at da «Paranoid Android» ble sluppet, var det så radikalt og progressivt at det knapt var til å tro. P3 endte underlig nok opp med å liste en låt som varte i syv minutter, og ikke hadde et eneste gjentagende tema. Snakk om kunstrock. Og mens jeg alltid har tenkt på Kid A som en avantgarde plate, låter den i 2011 som en ganske rett fram småalternativ rockeplate. Hør bare balladekassegitaren som åpner «How To Disappear Completely», Blues Brothers-saksofonene på «National Anthem» eller det radio- OG klubbvennlige beatet på «Idioteque»? Ganske så streite greier hørt gjennom 10-årsfilteret vi nå er i besittelse av.
Slik sett er det fristende å anvende det samme filteret på The King Of Limbs. For til og med etter tre-fire måneder med albumet på headsetet, anlegget og iPod-dock på balkongen, er det album som går fra det ugjennomtrengbare og kalde til det umiddelbart fengende og rørende. Det begynner med Miles Davis-inspirerte loops over programmerte og synkoperte trommer på «Bloom», via hypnotiserende og nesten funky «Morning Mr. Magpie» til ulidelig vakre «Codex»(albumets beste spor, en ballade som fikk en Radiohead-skeptisk venninne til å utbryte «jøss – det er jo en LÅT, jo!») og den ganske streite «Seperator», før det brått er slutt 35 minutter etter Thom Yorke sukket «Open your mouth wide…the universal sigh» på «Bloom».
Inni der finner vi også «Feral», som er et slags amalgam av alt utfordrende Radiohead har gjort opp gjennom årene. Jazzete trommer, dyp bass fra ulovlige nattklubber og shaman-aktig klynking fra Thom Yorke, alt marinert i lydlandskaper King Crimson-sjef Robert Fripp hadde vært stolt av. Utilgjengelig, ja. Men også fascinerende og fengslende fordi Radiohead har en unik evne til å alltid trekke seg unna når man begynner å forstå hvor de vil hen. Og akkurat når det begynner å svinge på «Feral», overtar «Lotus Flower», en myk, melodiøs sak hvor Thom Yorke viser alle thomasdybdahler hvor falsettskapet skal stå. Det er nesten så man reiser seg opp og krever høylytt at James Blake skal gjøre sin egen versjon på sitt neste album.
Radiohead har definitivt åpnet nye dører med The King Of Limbs. In Rainbows (2007) var ikke bare en av de beste platene som er kommet på 2000-tallet, det var også en slags konsolidering av alt de hadde gjort fra Kid A og utover, fra mystisk gitarrock («Jigsaw Falling Into Place») til Motorpsycho-aktig krautrock («Bodysnatchers») og programmert loungemusikk («15 Steps»). På deler av The King Of Limbs minner Radiohead mer om Flying Lotus, som Thom Yorke har jobbet sammen med, enn et rockeband. Kanskje har skillet man trodde kom etter OK Computer kommet først nå? Jeg tror jommen det.
Som alltid i Radioheads univers er det en rekke interessante motsetninger som dukker opp. Thom Yorke & co har vært fryktelig opptatt av snedige lanseringsmetoder etter kontrakten med EMI løp ut, og har fremstått som talsmenn for pioneerløsninger innen digital lansering av musikk/album. Samme gjelder The King Of Limbs, men samtidig lanseres albumet som avis. Ikke nok med det, det kommer i broadsheet-versjon, det utdaterte avisformatet noen noen ytterst få tviholder på av gamle tradisjoner.
The Guardian reagerte slik da Radiohead skulle lage avis
Nøkkelen her ligger nok i tittelen The King Of Limbs, som er hentet fra et eldgammelt eiketre ikke langt fra der Radiohead spilte inn albumet. Denne tematikken fortsetter i selve avisen, hvor både verdenstreet Yggdrasil og det kosmiske verdenssenteret Axis Mundi fremheves i artworken. Jeg skal ikke tolke for dypt her, men jeg vil anta at Radiohead prøver å fortelle oss noe om at alt henger sammen med alt, og at det er greit å søke mot både teknologiske nyvinnger samtidig som man prøver å forstå hvor man kommer fra og hva som har gjort oss til de menneskene vi er. Dette kommer tydeligst frem i den konsise og vakre teksten «Sell your house and buy gold» som er trykket over en helside i avisen. Jeg antar at stykket er skrevet av Robert McFarlane, den unge engelske forfatteren som fikk sitt gjennombrudd med Mountains Of The Mind, en glimrende bok om menneskets moderne fascinasjon for fjell. McFarlane har skrevet det meste i avisen sammen med Jay Griffiths, en kvinnelig engelsk forfatter som blant annet har skrevet mye om menneskets forhold til natur gjennom mystisisme, åndelighet, shamaner og hele pakken. Anbefales, den også.
Les Observer sin anmeldelse av Mountains Of The Mind
Rent konseptmessig fungerer The King Of Limbs i avisversjon meget godt. Dommedag vs. nye muligheter, vår gamle verden sett gjennom våre nye øyne etc. Alt kan tolkes som både sidelengs og vidløftig samfunnskommentar, men også som en enkel analyse av platebransjen som har fostret Radiohead, og som de har gjort et vellykket tenåringsopprør mot. At man må klippe opp og ødelegge selve kunstverket, og at avisen gulner og coverne kan råtne bort om noen tiår får så være, det er en del av frustrasjonen man av og til føler som Radiohead-fan. Vi vil jo uansett sitte der på gamlehjemmet med vår perfekte luksusversjon av In Rainbows, den coffee table-aktige utgaven som er uendelig mye mer solid enn den myke avispakken vi får nå.
Kunstner Stanley Donwood snakker om coverkonseptet
Når vi først (igjen) snakker om In Rainbows, må det påpekes at The King Of Limbs har et stort mangel. De åtte låtene som ble gitt ut som CD/download i februar er nemlig også den musikken man får med avisutgaven. In Rainbows kom med en ekstra CD med åtte bonusspor, og ga dermed trofaste (og betalingsvillige) fans et klapp på skulderen. I anledning The King Of Limbs annonserte Radiohead at de skal slippe tolvtommere med remikser i juli, jeg synes vitterlig vi som punget ut hundrevis av kroner for denne luksusutgaven kunne fått noen av de sporene som en påskjønning. Kunst eller ikke, den moderne forbrukeren i meg er skeptisk.
Jeg er veldig enig med Pitchfork sin anmeldelse av In Rainbows
Men nok prat. Var det verdt ventetiden å titte i postkassen etter hentelapp i tre måneder? Først ble jeg litt skuffet, men denne utgaven av The King Of Limbs har vokst på meg. Artworket som ble hintet om i CD-utgaven fra mars kler avisformatet mye bedre, tekstene til McFarlane og Griffiths får mer luft, og den doble vinylen låter fint og mykt. Samtidig har venteprosessen gitt albumet nytt liv. Mange jeg kjenner avfeide platen kjapt etter noen gjennomlyttinger i februar/mars, men for min del har den rullet og gått mens jeg ventet på avisutgaven, og dermed gitt små ukentlige åpenbaringer av Radiohead-magi.
Så snakkes vi igjen om ti år. Kanskje avisen har falmet og gulnet og CD-coveret har råtnet som et løv i skogen, mens musikken har fått nye dimensjoner og vokst seg inn i fremtiden? Tipper det er akkurat slik Radiohead vil ha det, i hvert fall.
Asbjørn Slettemark
Har du kjøpt avisutgaven av The King Of Limbs? Blodfan? Skeptisk til Radiohead? Hørt for lite på albumet? Si hva du synes i kommentarfeltet under. Kjør debatt.
Tags: anmeldelse, Asbjørn Slettemark, Radiohead, the king of limbs, Thom Yorke
En liten forglemmelse begått her: Vi som bestilte avisutgaven fikk også laste ned «Supercollider» og «The Butcher». (Aner ikke om de som bare kjøpt mp3-utgaven fikk den muligheten.)
For øvrig synes jeg nok TKOL er blant Radioheads svakere album.
Som blodfan av Radiohead i over 10 år synes jeg teksten var perfekt oppsummert, som om jeg skulle skrevet det selv.
Men når det gjelder terningkast til King of Limbs blir jeg veldig usikker på den fireren. Jeg synes albumet er utrolig bra, nok til en femmer, men jeg hadde ikke forventet så mye mer enn de sporene som ble utgitt i februar.
Synes også the butcher og supercollider, som ble utgitt litt etterpå var over all forventning!
Dette albumet er nok til en femmer for meg. Men jeg er veldig
Hvor får jeg tak i The Butcher og Supercollider? Har underlig nok gått meg hus forbi.
Dersom du forhåndsbestilte albumet tidlig, får du lastet dem ned gratis via http://www.thekingoflimbs.com . Jeg fikk en mail om det. Tror man må ha bestilt før 18. februar eller noe. Bra sanger, spør du meg. Den ene er ganske lang også, hvertfall til Radiohead å være.
Nå tuller jeg fælt. 18. april var datoen du må ha forhåndsbestilt før.
For øvrig delvis enig i anmeldelsen, men personlig ville jeg ha satt enda en prikk på terningen. Men det er kanskje fordi jeg er en fanboy som godtar alt mine favorittartister gjør. Men det er igjen sikkert bare fordi alt mine favorittartister lager faktisk er bra. Som betyr at jeg har god smak. Fordi jeg liker bra artister.
Jeg hadde heller ikke fått med meg The Butcher og Supercollider, og jeg forhåndsbestilte den dagen plata ble annonsert. Er det fortsatt mulig å laste de ned?
Og takk for en veldig, veldig god anmeldelse og generell gjennomgang av Radiohead, Asbjørn. Et utrolig godt poeng med forholdet mellom Ok Computer og Kid A – aldri tenkt på det på den måten, men når du peker på det har du helt rett!
Nå gikk jeg inn igjen fra mailen jeg fikk når jeg bestilte, og da kom jeg inn og kunne laste ned The Butcher og Supercollider fortsatt!
Nå kan du få tak i den:
http://www.ateaseweb.com/2011/06/15/radioheads-supercolliderthe-butcher-12-available-to-order/
……..
Men jeg er som regel veldig lite negativ til alt Radiohead gir ut i utgangspunktet!
Fikk nettopp avisutgaven i posten, men har ikke pakket den ut enda. Samleren i meg er kin på å beholde den mint, Radiohead-fanen i meg vil selvsagt høre den i vinyl. Men låtene er de samme. Noen som har et råd til hvordan jeg bør forholde meg?
For øvrig er OK tidenes album, mens resten av skivene deres alle hører inne i top50 med mange blant top20. Fakta.
Selv Mona Lisa henger framme så folk kan få se. Klipp opp KOTL, sett den på, la det som er nede mellom rillene kile deg i lillehjernen og ta med deg noe annet enn en PayPal-kvittering etter den uunngåelige eBay-auksjonen videre her i livet.
Eller holder du dama «mint» også, slik at nestemann skal få nyte henne ubesudlet?
Lykke til.
DET kaller jeg en anmeldelse!!!
Kanskje alle anmeldere burde vente noen måneder før de rabler ned noe visvas etter et par gangers gjennomlyttinger.
Well done, Mr Slettemark!
Takk. Veldig moro (men også ekstremt tidkrevende) å skrive anmeldelser på denne måten. Får se hvilket album som blir neste ut i hundredagersserien..
For meg som var seint ute til OK Computer-festen, brant Kid A, Amnesiac og Spektrum-konserten uslettelige spor i normalitetsbegrepet. Liker den rastløst utforskende stilen, sjangersjongleringen og grenseflyttingen gjennom diskografien.
Denne plata – the King of Limbs – kom brått på og jeg har vært for travel til å la den synke inn , men denne anmeldelsen og avispakkens ankomst har i det minste gitt meg en løs tråd å trekke i.
Foreløpig er jeg enig i firern. Mindre kompakt og fargerik enn minuttene krever, B-sidene/record day lp-en igjen like dronende/ansiktsløst produsert som pulled apart by horses/twisted words. Gleder meg til å ha fått mer tid – OG til å ha hørt materialet i livedrakt.
Yup, er også spent på hvordan låtene utvikler seg live. Tror det er mye å hente for Radiohead med å gjøre de statiske elementene mer oganisk, slik det alltid blir i livetapping.
Jeg hadde høye forhåpninger da jeg fant ut at det kom et nytt album fra Radiohead. Jeg har vært fan siden jeg fikk tak i samleboksen deres i 2007 som 15-åring, og jeg ble ikke noe mindre fan av In Rainbows. Bestilte pakka 16. Februar, fikk Newspaper-versjonen for halvannen uke siden. Jeg må si at komponentene i pakken er svært vakre, spesielt vinylene og avisa.
The King Of Limbs er et godt album, men allikevel Radiohead sitt nest-svakeste album (bedre enn Pablo Honey IMHO). The Bends, OK Computer og Kid A er alle mesterverk, og Amnesiac, Hail To The Thief og In Rainbows er ikke noe særlig dårligere.
Det er noen ting som hindrer dette albumet fra å være nok et mesterverk. For det første er dette Radiohead sitt korteste album, albumet virker mer komprimert enn de tideligere albumene. For det andre er ikke dette albumet like nyskapende. Bloom kunne vært tatt ut av Kid A, Morning Mr Magpie og Little By Little passer godt sammen med HTTT. Selv om albumet ikke er langt eller nyskapende, så inneholder det flere svært gode låter (Bloom, Lotus Flower, Codex, Separator). Men ingen av låtene er like grensesprengende som låter på tideligere album.
Til sammen er The King Of Limbs et godt album, men det føles ikke like nytt. Radiohead har lagd mye utrolig tideligere, men dessverre er ikke dette albumet like utrolig. Låtene holder et høyt nivå, men ikke nok for å være enda en åpenbaring over hvor fantastisk og vakker musikk kan være (noe de Radiohead har klart før, med untak av på Pablo Honey). Forhåpentligvis dukker de opp med et nytt mesterverk om 3-4 år.
Terningkast 5
Banal kjellerrock; styr unna.
Knusebra anmeldelse! Slettemark er lagd for å skrive om musikk. Takk!
Radiohodet Thom Yorke er en «srangefruit», litt kjip og skrelle men ganske verdt det , om man er litt litt lav på blodsukkeret.
Svært bra anmeldelse. Er blodfan av Radiohead, og jeg har opplevd det samme på TKOL som de andre albumene; det begynner tungt, men så gror kvaliteten på sangene større og større, og som et lite virus liker jeg de bedre og bedre. Terningkast 5. Radiohead som band i verden: 7.
sell your house and buy gold er skrevet av stanley donwood.
og jeg hører fortsatt på disse låtene mange ganger i uka. det er ikke helt in rainbows eller kid a, men det er bedre enn både amnesiac og hail to the thief etter min mening.
Finnes det noen oversikt over hvem som har skrevet hva i avisen? Tenkte på Donwood, han er tross alt sjefen bak konseptet, men teksten passet veldig med det McFarlane har skrevet tidligere. Uansett den beste teksten i avisen, synes jeg.
Flott anmeldelse, Asbjørn!
Jeg siterer siste linje i den siste låta:
«If you think this is all there is you’re wrong..»
Kanskje det kommer mer?
Jeg likte forøvrig live versjonen av «Lotus Flower», fra en av Thom Yorkes konserter ennå bedre. Der spilte han også sangen Skirting on the surface, som jeg hadde håpet skulle ende opp på dette albumet. De ligger på youtube.
Bandet selv har sagt at alle konspirasjoner om at ‘Separator’ kan være en link mellom et King of Limbs pt. 2-album kan gruses. Det kommer visst ikke en direkte oppfølger til dette albumet.
Imponerende anmeldelse, Asbjørn. Bør bli pensum for musikkjournalist-spirer.
Takker og bukker.
Kings of Limbs rangeres nest neders på min liste over Radiohead-album (Pablo Honey nederst). Tre grunner til dette:
1. For mye rytmer.
2. Altfor lite gitar (savner veldig Greenwood på denne plata).
3. Ganske kort album. Åtte låter på knapt 38 minutter?
En firer fra min side også.
Ny låt fra Live session The Basement, gjort tilgjengelig i dag:
http://youtu.be/tFTLxkMmY4M
Gleder meg til å se hele showet.
Om noen leser dette og liker albumet, så se live version de gjorde i The Basement ( link oppe)
Helt RÅ show. Beviser de faktisk kan spille live.
[...] Som produsent har han mye å si for bandets særegne sound, også på årets album The King Of Limbs – som er Radioheads åttende [...]
[...] Les også: Anmeldelse av The King of Limbs [...]
Radiohead går sine egne veier og de fleste respekterer dem for det ! Men alt er ikke bare nytt. Codex og Little by Little drar frem gamle Radiohead følelser inn i lydbildet og får alt til å virke magiskt.
[...] Radiohead spilte inn sitt siste album, The King of Limbs – blei det, som det ofte blir, låter til overs i forhold til hva som fikk plass på [...]