Rosanne Cash - The List

Noen liker dattera

Rosanne Cash: The List [Capitol/EMI] Strøken dame synger noen av de fineste amerikanske sangene som er skrevet. Klart det låter bra. Du kjenner kanskje bakgrunnshistorien her, men la gå: Som en slags introduksjon til et smakfullt voksenliv fikk Rosanne Cash en liste over hundre essensielle låter i den amerikanske sangboken av sin far da hun […]

Skrevet av:
Publisert 10:55 14 oktober, 2009

Rosanne Cash: The List

[Capitol/EMI]
terning5

102088-rosanne_cash_617_409

Strøken dame synger noen av de fineste amerikanske sangene som er skrevet. Klart det låter bra.

Du kjenner kanskje bakgrunnshistorien her, men la gå: Som en slags introduksjon til et smakfullt voksenliv fikk Rosanne Cash en liste over hundre essensielle låter i den amerikanske sangboken av sin far da hun fylte 18.

Der enkelte av oss ville kremtet beklemt, takket høflig og glemt hele opplegget innen neste fødselsdag, valgte Rosanne klokt nok å ta denne lærdommen innover seg idet hun meislet seg ut en karriere som countryartist tidlig i tjueårene, mot slutten av 70-tallet. Det kan naturligvis ha hatt en betydning at faren hennes het Johnny Cash. Sikkert er det at hennes ellevte studioalbum skummer fløten av denne gesten; hundre klassikere har blitt til tolv, og ikke én av dem føles malplassert i sammenhengen.

De fleste av sangene på The List er tvert imot pensum for de som bryr seg om denne typen musikk, og Cash fremfører dem våkent, tillitsfullt og uten dikkedarer – omtrent slik en mor ville sunget dem for et lærenemt barn, og slett ikke ulikt hvordan far selv fortolket alt fra svigersønn Nick Lowe og David Allen Coe til Nine Inch Nails, U2 og Soundgarden på sine American-innspillinger lengst nord i livet.

Om du kaller det et dønn effektivt konserveringsarbeid eller en særdeles smakfull strippejobb – Rosanne synger ”500 Miles”, ”Long Black Veil”, ”Girl From The North County” og ”Motherless Children” med en ydmyk autoritet få er i stand til å gjøre henne etter. At gjestelisten teller navn som Springsteen, Costello, Wainwright og Tweedy, er uendelig mindre relevant enn man skulle tro. Det er i seg selv et kompliment.

Dette er ikke den første platen Rosanne har gitt ut med spøkelset etter John R. Cash hengende over prosjektet – hennes forrige album, Black Cadillac (2006), var i enda større grad svøpt i sorg, smerte og kjærlighet over minnet om dette amerikanske ikonet hun vokste opp i den ruvende skyggen av. I tillegg må det nevnes at hun har stablet sammen en uvanlig solid katalog gjennom sine drøyt 30 år som utøvende musiker. Men spør du meg, og det later jeg som om du gjør: The List er et minst like naturlig sted å starte bekjentskapet som et hvilken som helst annet.

Marius Asp

Tags: , , , , ,

Del "Noen liker dattera"

Legg igjen en kommentar