Nick Lowe. Navnet gir mange assosiasjoner for musikkelskere.

En av punkens gudfedre på slutten av 70 tallet og meget produktiv husprodusent for den legendariske indie punklabelen Stiff Records. Låtskriver og produsent for Elvis Costello, Graham Parker og Dave Edmunds med flere.

Startet punkrevolusjonen

Nick Lowe skulle være med å starte igang punkrevolusjonen i England med å gi ut den første singelen på Stiff Records noensinne. En legendarisk single idag, hvor både a og b siden er like sterke låter. På det som i 1977 var en vinylsingel med først pop perlen «So it goes» på a-siden og så blodrockeren «Heart of the city» på b-siden. To låter som har vært med å definere Nick Lowe siden da.

Men det var år med turnering og plate utgivelser på slutten av 60 tallet og igjennom hele den første halvdelen av 70 tallet med pubrock legendene i Brinsley Schwarz som skulle gi Nick Lowe den utrolige teften for å spy ut ut kvalitetslåter i enhver retning.

Nick Love har gått fra å være med på å starte den britiske punkrevolusjonen og er i dag en respektert, erfaren og slitesterk rocker. Foto: Promo.

Nick Lowe startet allerede som håpefull tenåring på 60-tallet med undergrunnsbandet Kippington Lodge som skulle gi ut et flere singler uten særlig suksess. Musikken til Kippington Lodge utviklet seg mer og mer fra 60-talls britisk harmonibasert psychpop til et mer folk, country og rockbasert sound. De oppkalte seg etter gitaristen i bandet og Brinsley Schwarz ble født. De fikk en kontrakt med United Artists i England og med Capitol i USA.

«The Brinsley Schwarz hype»

Deres manager, Dave Robinson hadde en stor plan om å lansere Brinsley Schwarz i USA, som et britisk Crosby Stills & Nash. De skulle åpne opp for Van Morrison og Quicksilver Messenger Service på Filmore East i New York den 3. og 4. april 1970. Manager Dave Robinson hadde flydd inn en hel bråte med britiske musikkjournalister og noen konkurransevinnere fra NME, som var en del av forhåndshypet til den første Brinsley Schwarz plata. Den skulle komme ut noen uker etter dette, i midten av april 1970.

Vi snakker kanskje om en av de bedre låtskriverene fra England de siste 50 år. En stor påstand, men jo mer Nick Lowe man hører, jo mer imponert blir man.

Brinsley Schwarz skulle egentlig fly til USA noen dager før konserten, men visaproblemer forhindret dette og Brinsley Schwarz ankom New York via Canada bare timer før de skulle på scenen. I tillegg måtte de spille på lånt utstyr de ikke kjente eller hadde spilt på før.

Flyet med alle de britiske musikkjournalistene, NME-vinnerene og Brinsley Schwarz’ manager Dave Robinson ble også sterkt forsinket fra England. Dave Robinson fant ut at det da var en god idé å gi alle tilstede fri bar for å lette på stemningen. Dette resulterte i at alle ble forferdelig dritings og ankom New York mange timer senere, enten pøse fulle eller ekstremt bakfulle og geleidet rett fra flyet inn på konserten. Dette gjorde ikke ting bedre. Konserten gikk katastrofalt dårlig og Brinsley Schwarz fikk en bøtte med dårlig omtale og negative anmeldelser av debutplata i britisk presse i ukene som så fulgte.

Dette er senere i rockehistorien bare blitt kalt «The Brinsley Schwarz hype».

Et steg videre

Nick Lowe i 1980. Foto: Canada Jack aka Jeremy Gilbert/Wikimedia Commons.

Dette var nok til å knekke et hvilket som helst band, men Brinsley Schwarz fortsatte ufortrødent videre og allerede i desember 1970 var oppfølgeren ute. Despite it all var et steg videre og inneholdt mange gode Nick Lowe skrevne låter som «Country girl» og «Funk angel». Brinsley Schwarz hadde i månedene som fulgte etter katastrofekonserten i New York øvd som gale og begynte å spille på puber rundt i London-området og ellers rundt i England.

Dette var et marked som lå litt utenfor mainstreamen og hvor det eksisterte en løs og ledig stemning. Musikkelskere samlet seg på pub for å drikke øl og hylle rock n´roll i alle dets sjangre. Men særlig gammel 50-talls rock n´roll, country, blues og r&b.

Det amerikanske bandet Eggs Over Easy som spilte rundt på puber i England sammen med Brinsley Schwarz og The Band skulle bli Brinsley Schwarz og Nick Lowe sine nye ledestjerner. Et hint av The Band skulle følge Brinsley Schwarz som en rød tråd og særlig The Bands måte å tilnærme seg amerikansk kulturmytologi på. Men sett gjennom øynene til noen bleke, langhårede engelskmenn.

Brinsley Schwarz begynte etter hvert å få gode anmeldelser i England og intens turnering skulle gi dem et trofast og solid livepublikum. De ble hyllet som noen av lederene av den såkalte pubrockscenen i England på første halvdel av 70-tallet. Sammen med band som Dr. Feelgood, Savoy Brown, Kilburn & The High Roads og Ducks Deluxe mfl. Men platene deres solgte aldri mye når de kom ut.

Knalltett og velspillende

Allikevel skulle Brinsley Schwarz gi ut flere gode album imellom 1970 og 1975, stort sett med Nick Lowe-skrevne originallåter i forskjellige sjangre.

Plater som Despite it all (desember 1970), Silver pistol (februar 1972), Nervous on the road (september 1972) og The new favourites of Brinsley Schwarz (juli 1974) inneholder alle masse grom rock n´roll fra et etterhvert knalltett og velspillende band.

De ble oppløst i 1975 og Nick Lowe hang rundt på rockscenen i London.

Så omfavnet punkrevolusjonen Nick Lowe og godkjente ham som en av de få eldre artistene med punkkred i 1976/1977.

Hør en av Nick Lowes største hits i USA, «Cruel to be kind»:

Nick Lowe – Cruel To Be Kind from Proper Records on Vimeo.

Det var 10 år med intens turnering på puber og småklubber og hard jobbing som la grunnlaget for at Nick Lowe kunne skrive, produsere og gi ut så mange gode låter og kvalitetsting både som soloartist og som produsent for andre på slutten av 70-tallet og utover på 80-tallet. Vi kunne ha skrevet en hel bok om hans eskapader igjennom 80- og 90-tallet og helt frem til idag. Men det får bli en annen gang.

Erfaren og slitesterk

Nick Lowe i 2009, da han ga ut samleplata The New Best of Nick Lowe. Foto: Promo.

La oss isteden glede oss til Nick Lowe med band fredag går på scenen på Norwegian wood . Foran oss da står det en meget erfaren og slitesterk artist. En mann som har overlevd alle forandringer og trender som har kommet og gått i musikkhistorien og som fortsatt står støtt med sin visjon intakt.

Vi snakker kanskje om en av de bedre låtskriverene fra England de siste 50 år. En stor påstand, men jo mer Nick Lowe man hører, jo mer imponert blir man. Hans tekstunivers er personlig og unikt, med et skrått blikk man bare får fra syrlige briter av beste merke.

Har du ikke hørt Brinsley Scwharz eller Nick Lowe solo tidligere følger under her noen lister over anbefalt lytting.

Brinsley Schwarz 5 på topp:

1. «Shining brightly»
2. «Country girl»
3. «Funk angel»
4. «Surrender to the rythm»
5. «(What´s so funny ´bout) Peace, love and understanding»

Nick Lowe solo 5 på topp:

1. «So it goes»
2. «Heart of the city»
3. «(I love the sound of) Breaking glass»
4. «I knew the bride (when she used to rock´n´roll)»
5. «Cracking up»

Tags: Nick Lowe, Norwegian Wood 2011