Hei Stephen Morris, trommeslager i Joy Division og New Order, det er lenge siden dere spilte i Norge nå. Forrige gang var på Chateau Neuf i Oslo i 1981!

– Hvorfor vi ikke har vært i Norge siden da aner jeg virkelig ikke. Det var topp! Men vi gjør opp for det nå, da.

Mye har skjedd siden den gang, både med New Order, musikkverden og teknologien generelt. Ta oss med til starten, da dere begynte å leke med elektronikken!

– Klisjeen er jo at vi i begynnelsen liksom prøvde å unnslippe skyggen av Joy Division, noe som nok er riktig, men også litt feil. Sannheten er at vi ganske enkelt ønsket å gjøre noe helt annerledes. Men det er verdens enkleste ting å si at man skal gjøre noe annerledes og nytt, i praksis er det veldig vanskelig.

Men så dro dere til New York og fant dere selv?

– Ja, heldigvis. Men helt siden Joy Division-tiden var vi interessert i elektronisk musikk som Kraftwerk og Tangerine Dream, men i New York fikk vi høre masse ny musikk. Tidlig hip-hop som Sugarhill Gang og musikken de spilte på de svarte radiostasjonene. På den tiden var det ikke så mye elektronikk i dansemusikken. Vi var ikke funky nok til å spille på den måten, så vi prøvde å gjøre dette med elektronikk og trommemaskiner i stedet. Slik tilnærmet vi oss dansemusikken, som var noe ganske annerledes enn det Joy Division holdt på med. Allerede på starten av 80-tallet skjønte vi at datamaskiner og elektronikk kom til å bli veldig viktig fremover.

Men den nye teknologien var vel ganske dyr?

– Ja, vi hadde selvfølgelig ikke råd til dette, så vi laget vårt eget oppsett med hjemmelagde sequencere og trommemaskiner. Ting gikk stadig i stykker og egnet seg egentlig ikke til live-bruk, men vi nektet å gi opp og fortsatte å bruke dette live og i sammenhenger det egentlig ikke var ment å være.

Giorgio Moroder var vel en av de første som blandet trommemaskiner og elektronikk med akustiske instrumenter. Hadde dere noe forhold til ham?

– Det han gjorde med Donna Summer på «I Feel Love» var vel noe av det første ja, og definitivt en stor inspirasjon. På samme tid hadde vi en venn som stadig sendte oss kassetter med masse synthtung italiensk disco. Vi ante ikke hva dette var, siden det aldri var noen tracklist, men det var også god input (ikke umulig at denne klassikeren kan ha vært en av dem, journ. anm) . Og så var det jo japanske Yellow Magic Orchestra og Logic System, som gjorde mye av det samme, men var mer Kraftwerk-orienterte.

– Vi var fremdeles veldig glad i gitarer så vi forsøkte å blande dette, noe som gjorde at det hele låt litt annerledes. Utstyret vårt var så primitivt at man kunne gjøre veldig lite med det, så vi utfylte lydbildet med gitarer. Problemet er at etterhvert som man blir mer og mer sofistikert med sequencere og utstyr, må man konsentrere seg og planlegge mer, mens vi i starten bare hadde et enkelt komp gående som vi spilte oppå.

– Skulle man gjøre endringer i kompet måtte man enten være utrolig kjapp på knappen eller gjøre masse nitidig planlegging. Det er jo først nå, flere tiår etter at man faktisk kan gjøre slikt i en håndvending med MIDI-kontrollere og programvare som Ableton Live.

Haha! Jeg sitter faktisk og tar opp dette intervjuet i Ableton Live nå, noe som bringer meg rett over på neste spørsmål: Hvordan vil du sammenligne musikken og teknologien i dag med slik det var for 30 år siden?

– Før måtte man skvise hver lille dråpe ut av utstyret, fordi det var så begrenset. Mens nå kan man gjøre så utrolig mye med teknologien at det er lett å snuble inn i blindgater. Noen ganger treffer man på noe interessant og bra, men alt tar faktisk mye lengre tid nå enn før. For tretti år siden var begrensningene så store at man kunne gjøre ting ganske kjapt, mens nå som man har så mange muligheter er det lett å gå seg vill hvis man er ubesluttsom. Før lot vi la maskinene ta beslutningene for oss.

Men nå er det menneskene som må ta beslutningene for maskinene?

– Akkurat! Og det er ikke nødvendigvis en god ting.

New Order, her fra deres nylige konsert i Berlin. Foto: Thomas Olsen, Berlinkontoret.

Bernard Sumner (vokalisten, journ.anm) snakker mye om viktigheten av å ha en naiv tilnærming til både instrumenter og teknologi, siden både Joy Division og New Order startet som band av ikke-musikere. Man har altså to begrensninger; den musikalske og tekniske i forhold til instrumentet, men også den teknologiske i forhold til utstyret. I dag virker det som at ikke engang folk uten musikalsk skolering eller teknologisk kompetanse møter noen hindringer eller begrensninger.

– I dag er jo elektronisk musikk allestedsnærværende og demokratisert. Enhver kan gå inn i GarageBand og lage en låt – ikke nødvendigvis en god låt, men alle kan ganske uavhengig av kunnskap og utstyr, lage musikk. Jeg synes egentlig dette er en flott ting! Ulempen er at når alle kan gjøre det, så gjør alle det, og man ender opp med hundrevis på hundrevis av soveromsband. På åttitallet kunne jeg ramset opp alle som spilte i band eller gav ut plater. Nå popper nye band opp hvert femte minutt og det er utrolig vanskelig å få oversikt. Kanskje det er jeg som er blitt gammel. Men jeg synes det er flott at alle som vil har muligheten til å lage sin egen musikk.

Jeg synes det er mye fornuft i tanken om begrensninger og rammer som katalysator for kreativitet og originalitet, noe som på mange måter er fraværende i dag – begrensninger altså.

– Enig. Jeg tror dette er mye av grunnen til at jeg, og en hel ny bølge av musikere, går mer og mer tilbake til modulære synther, analoge trommemaskiner og beskjedent utstyr som ikke kan gjøre allverdens, men som sammen med annet utstyr kan skape noe ganske sofistikert. Den originale trommemaskinen vi lagde «Blue Monday» på for eksempel var en Oberheim DMX. Den gikk i stykker, men for noen år siden var jeg på eBay og kjøpte en ny, og det var helt fantastisk! Selv om det er veldig begrenset hva man kan gjøre med den, låter den helt unikt, den har liksom sin egen upålitelige sjel. Hihat’en er for eksempel alltid litt forsinket og skarptrommen treffer alltid litt før, slike ting. Det er alle de små feilene og imperfeksjonene som gir den liv og karakter.

Men i dagens digitaltilværelse er det snudd på hodet, man prøver å pålegge det kvantiserte og perfekte små feil og begrensninger for å imitere det menneskelige og feilbarlige?

– Akkurat. Og for oppnå disse små imperfeksjonene og begrensningene må programvaren lages mer og mer sofistikert. Det er en herlig selvmotsigelse. Man må vite nøyaktig hva programvaren gjør, og deretter be den om å til å ikke gjøre det, haha!

«Blue Monday» går jo for å være verdens mest solgte tolvtommer. Har du noen idé om hvorfor den fungerte, og fortsatt fungerer så bra?

– Med «Blue Monday» var mye av poenget at den skulle låte bra ute. Vi hadde jo hengt mye på klubber i New York, og det var denne settingen vi så for oss da vi laget den. Akkurat hvorfor det er verdens mest solgte tolvommer aner jeg ikke, men jeg er selvfølgelig veldig glad for det!

Er det noen nye band eller artister du kan identifisere deg med eller liker i dag?

– Jeg er glad du spurte meg om det, for dette er faktisk en av de få gangene jeg kan si ja. Det er et band som heter Factory Floor (spiller på Øya, journ. anm) og de bruker elektronikken på mye av den samme måten vi brukte å gjøre. Sequencere, en dyktig trommis og bearbeidede gitarer som låter annerledes. Jeg har jobbet litt med dem og dersom New Order hadde startet i dag, hadde vi kanskje hørtes slik ut.

Hva kan folk forvente seg på Slottsfjellkonserten deres, da?

– Akkurat nå spiller vi ganske mye gammelt, men en god del av dette er også tilpasset og oppdatert litt. Mye av det man lager i studio er ikke nødvendigvis laget med tanke på å spilles live, så man må liksom finne en interessant og bra måte å gjøre dette på. Men eksempelvis «Blue Monday» er en slik låt som man kan prøve å gjøre hva som helst med, uten at det funker. Det er en låt som bare kan være seg selv.

Jeg har hørt at du eier flere tanks og er interessert i krigsmateriell. Tønsberg, hvor dere spiller 21. juli er jo en av Norges eldste vikingbyer. Kommer du hjem med vikingsverd og sånt da, eller er det bare tanks det går i?

– Bare tanks.

Tags: fortiden, Joy Division, New Order, new york, slottsfjell, Slottsfjell2012, Slottsfjellfestivalen, Stephen Morris, tidsmaskin, trommemaskin