Yo La Tengo: Popular Songs

[Matador / Playground Music]

Amerikanske kunstpopstayere gir ut enda et album som består av like deler flott og ålreit.

Det er lett å gå i surr blant alle de fjorten studioalbumene til Yo La Tengo, men det er vel fortsatt klart at det først og fremst er 1997-albumet I Can Hear The Heart Beating As One de fleste kommer tilbake til, selv om de har holdt koken med sin pop/soul/postrock-grøt også utover 2000-tallet. Popular Songs følger samme lest som de foregående I Am Not Afraid Of You And I Will Beat Your Ass, Summer Sun og And Then Nothing Turned Itself Inside-Out: en nennsom, men frustrerende, kompott av varm sekstitallspop og tunge, ti-minutt-pluss-jams.

Resultatet blir at man lett søker de umiddelbare låtene, fordi det tross alt er her bandet har sin styrke, enten de vil det eller ei. Her i enda større grad enn de siste albumene, og spesielt den Sonic Youth-kjappe ”Nothing To Hide” er en vinner i så måte. Vokaldynamikken mellom Ira Kaplan og Georgia Hubley er nydelig, spesielt på ”If It’s True” og ”When It’s Dark”. Dette er Motown møter Stereolab, en kombinasjon som YLT behersker og i enda større grad bør rendyrke over et helt album.  Favoritten er nok allikevel den silkemyke ”All Your Secrets”, som ved siden av Beat Your Ass-høydepunktet ”Mr. Tough” er det beste de har laget av gladpop på en veldig god stund.

Det er dog lett å miste interessen på albumets tre siste låter, som med sin sammenlagte lengde på godt over halvtimen på mange måter dreper stemningen de første to/tredeler har satt. ”The Fireside” føles særskilt overflødig, og også det kvarterlange avslutningssporet ”And The Glitter Is Gone” er minst ni minutter for langt.

Popular Songs er nok et typisk Yo La Tengo-etter-millenniumsskiftet-album: fantastisk og ufokusert om en annen, og til syvende og sist enkelt å forholde seg likegyldig til.

Jørgen Hegstad

Her er videoen til førstesingel «Here To Fall»:

[youtube CGQmN76FAGc]

Tags: anmeldelse, plate, Popular Songs, Yo La Tengo