Noah And The Whale: Peaceful, The World Lays Me Down

[Mercury/Universal]

Sjarmerende debutanter man bare må heie på, men langspilleren er ikke uten middelmådigheter.

I skoleklassen der man samler alle de unge, britiske bandene er Noah And The Whale de som sitter fremst, er på forskudd med leksene og er høyt oppe i sjakklubb-hierarkiet. Jeg ser i det hele tatt for meg hovedrolleinnehaveren i Wes Andersons Rushmore som bilde på hele gjengen; når de har tatt bandnavn etter Anderson-protegé Noah Baumbach er dette kanskje heller ikke så rart.

Nåvel, vi kan starte med denne karismabomben:

P3-hit ”5 Years Time”, altså. Albumets store låt, og et bilde på hvor bra deres nerde-pop kan være. Etter hvert blir det derimot klart at de ikke alltid er så uimotståelige, selv om de sitter på bomber som «Jocasta”, «Second Lover», ”Shape Of My Heart”, «Give A Little Love» og «2 Atoms In A Molecule».

De burde imidlertid i enda større grad klare å foredle inntrykkene de har fått av åpenbare inspirasjonskilder som Neutral Milk Hotel, Tilly And The Wall og The Moldy Peaches; stundom får man føleles av at disse stikker frem mer enn egen låtskriving.

Noah And The Whale må passe seg for å bli så opptatte av å være best i klassen at de glemmer å ha det gøy innimellom all lekselesningen, men seks knallåter og mer sjarm enn «Sneezing Panda» gjør at de står til godkjent.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, Noah And The Whale, peaceful the world lays me down, plate