Kanadiske Rush har en gigantisk standing innen prog-rocken, og har også fans i forfatter-miljøet. For når Rush i løpet av våren slipper albumet Clockwork Angels kommer samtidig en roman med samme navn, skrevet av den kjente sci-fi-forfatteren Kevin J. Anderson. Anderson har også tidligere vært kraftig inspirert av musikken til Rush, men nå tar han i samarbeid med bandet steget fullt ut.

Som Anderson skriver på sin Facebook-side: -Jeg gjør det kommende Rush-albumet, deres første på fem år, om til en roman. Tenk om noen hadde skrevet en roman om The Wall, Tommy eller Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band da de klassiske albumene ble gitt ut. For alle Rush-fans er Clockwork Angels akkurat det prosjektet.

(saken fortsetter under bildet)

Nå er det ikke noe nytt at musikk og fiksjon smelter sammen. Diverse forfattere har blitt inspirert til å skrive bøker av musikken de liker. Nick Hornby har skrevet om sangene som forandret livet hans, diverse artister og forfattere har beskrevet punk-sangene som betydde noe for dem i samlingen Punk Fiction, Kinks-sjef Ray Davies skrev om sine egne låter i boken Waterloo Sunset, og norske Frode Grytten touchet dypt innom musikken til The Smiths i Bikubesong og knyttet alle 24 novellene i sin bok Popsongar til spesifikke låter.

Også innen filmen har diverse rockeplater blitt transformert til en ny historie. The Who fikk både rockeoperaen Tommy og Quadrophenia filmatisert, mens den engelske forfatteren Seb Hunter nå er i gang med planer om å filmatisere Kiss-albumet The Elder som kom ut i 1980. En konsept-plate som ingen skjønte historien til. Seb Hunter har laget en høyst humoristisk blogg som kartlegger arbeidet med å omforme albumet til film. Anbefales.

(saken fortsetter under videoen)

Rush-planen er dog en av de første gangene et helt album skal bli til en historie i bok-form. Joe Pernice fra indie-bandet The Pernice Brothers gjorde noe lignende da han skrev en av bøkene i serien 33 1/3 som handler om diverse kjente album. Hans sterke forhold til The Smiths-platen Meat Is Murder fra 1984 resulterte i en biografisk novelle om hans oppvekst med albumet. Og Frode Grytten (nok en gang) har gitt a-has andrealbum Scoundrel Days en ord-hyllest.

-Det har jeg allerede gjort med a-ha sin Scoundrel Days, til kåringen av de 100 beste norske platene. De ti beste platene har fått hver sin lille bok. De ni andre er vel mer essayistiske, men jeg har skrevet en novelle til hver av de ti sangene på Scoundrel Days. Så den biten er på plass. Boken kom ut i november i fjor.

(saken fortsetter under bildet)

Grytten er ikke i tvil om at ideen med å lage bok av album er god.

-Ja, hvorfor ikke? Kunst i dag er å være i dialog med hva andre gjør, en bygger på det en liker, det en vet om, det en har tatt inn, og noen ganger blir det bra, en tar det vidare, går vidare, slik at andre kan ta utgangspunkt i det igjen.

Tore Renberg, som også benytter seg av mye musikk i sine bøker, synes også Rush-prosjektet er spennende.

-I mine ører klinger det festlig.

Har du vært inne på tanken om å skrive en bok basert på et album selv?

-Nei, ikke før nå….

Hvilket album ville så disse norske forfatterne skrevet om hvis de måtte? Frode Grytten velger seg et kanadisk enmanns-prosjekt.

-Hva med Badlands av Dirty Beaches? Tror det skulle gått bra. Kanskje? Jo. Tror det. 

Mens Tore Renberg er innom flere på sin vei mot avgjørelsen;

-Jeg kunne sagt The Age of Plastic av The Buggles hvis jeg var i sci-fi-humør, men det er jeg jo sjelden. Jeg kunne sagt The Queen Is Dead hvis jeg var i Smiths-humør, men det føles nesten som om jeg har vært i det humøret litt for ofte; og dessuten har jo Den Store Grytten gjort en glimrende oversettelse av den plata til norsk, så det blir feil. Så jeg skyter fra den tredje hofta og sier The Kinks Are The Village Green Preservation Society, som er et av favorittalbum gjennom tidene. Et løst komponert konseptalbum med varme og smeltende følelser, med fin humor og like fin sårhet, om nostalgi, sentimentalitet, gamle venner og gamle steder og gamle minner; et album helt ute av takt med alt annet, forfriskende konservativt!

(saken fortsetter under bildet)

-Platen var den siste med originalbesetningen til Kinks og ble en kommersiell flopp da den kom ut i 1968, men det er mange som holder den for å være et mesterverk i dag. Men kanskje det er et dårlig valg fra min side? For lite dramatikk for en god novelle eller en god roman? Kanskje jeg heller burde sagt Slayers Reign in Blood? Ja, jeg burde nok det. Alt i alt, jeg tror popmusikken er lite egnet for litteratur, den har vel for mye letthet i seg; skal man skrive bøker ut fra plater, må man nok se til metal eller køntri, hvor alt går ad undas hele tiden og helvete lurer rundt hvert hjørne.

Hvilken plate skulle du der ute ønske at ble gjort om til bok? Hvis du kunne velge fra øverste hylle? Går du for en rockeklassiker som Exile On Main St. av The Rolling Stones eller Ziggy Stardust-platen til David Bowie, en legendarisk rap-plate fra gatenivå som NWAs Straight Outta Compton, kanskje en konsept-plate som allerede inneholder en historie som den nye til Motorpsycho, er du frekk nok til å gå for elektronisk musikk som Röyksopp eller kanskje Nicki Minaj? Gi oss en lyd i kommentarfeltet da vel…

Tags: Frode Grytten, Rush, Seb Hunter, Slayer, The Kinks, Tore Renberg