Det har gått ett år siden 21 unge mennesker ble kvalt og tråkket i hjel på teknofestivalen Love Parade.

Nærmere en halv million festivalglade folk hadde tatt turen til årets teknohappening i den lille byen Duisburg i Tyskland. Rundt klokka 15 var det allerede ubehagelig mye folk inne på festivalområdet og mange forsøkte å forlate festen tidlig. Samtidig stod det tusenvis av mennesker i kø for å komme inn. Alle måtte gjennom samme tunnel for å komme seg både inn og ut fra festen. Rundt klokka 17 ble trykket så høyt i åpningen av tunnelen at det ble en kamp på liv og død. Mange tapte.

Les også: Alt om Love Parade-tragedien

Akkurat dette visste man umiddelbart etterpå. Hvordan det kunne gå så langt uten at noen stoppet det, er vanskeligere å skjønne. Først nå, ett år etter, begynner den tyske statsadvokaten å virkelig nøste opp i hva som skjedde da festen ble til et mareritt i en tunnel i Tyskland, lørdag 24.juli i fjor.

Artikkelen fortsetter under bildet

Her døde nummer 14 og 15. Totalt mistet 21 mennesker livet under fjorårets Love Parade. (Foto: Scanpix)

Skremmende likt

Ulykken på Love Parade skjedde omtrent nøyaktig ti år etter at ni personer ble kvalt og tråkket i hjel på Roskildefestivalen i 2000. Roskildetragedien skjedde 12 år etter at to personer ble kvalt og tråkket i hjel på Monsters of Rock-festivalen i 1988, som igjen skjedde 9 år etter at 11 ungdommer ble kvalt og tråkket i hjel på en konsert med The Who i Cincinnati, USA.

Grusomme ting skjer da store menneskemengder samles for å dele musikkopplevelser. Og historiene til de involverte er skremmende like:

«Det ble så mye press at jeg ikke fikk puste. Til slutt var det umulig å bevege seg. Folk falt over ende, men klarte ikke å reise seg.» - Susanne (27) til VG om Love Parade i 2010.

«Det var mye press og veldig varmt. Jeg brukte alle krefter på å holde meg på bena. Så kjente jeg at jeg tråkket på noe. Det var ikke en fot, det var for stort til det.» – Espen Hånes (22) til Bergens Tidende om Roskilde i 2000.

«Jeg mistet buksene og begge skoene. Jeg fikk panikk og klatrer på alt og alle for å komme meg vekk.» – Christian Hansson (24) til VG om Roskilde i 2000.

«Jeg klarer ikke få bildene av de panikkslagne menneskene ut av hodet.» – Phil Napeirala (21) om Love Parade.

Love Parade-katastrofen ble godt dokumentert av deltakere med mobilkameraer. Se noe av det i denne videoen:

Se også: Synkroniserte videoopptak fra to skjebnesvangre timer i inngangen til Love Parade-festivalen (obs: sterke scener)

- Ikke vanskelig å forutse

Etter så mange års erfaring med det som kan skje i menneskemengder på festivaler, hvorfor er det så vanskelig å forutse farene og stoppe før det er for sent?

Robbie Naish er en av Storbritannias fremste eksperter på festivalsikkerhet. (Foto: Show and Event Security/Promo)

- Er det egentlig så vanskelig å forutse? Kontrer sikkerhetsekspert Robbie Naish da vi stiller han spørsmålet.

Han mener det er andre årsaker til at slike festivaltragedier fortsetter å skje.

- Selvtilfredshet og politikk tar over noen ganger og det fungerer veldig dårlig i kombinasjon med arrangementer som dette.

Naish har jobbet med sikkerhet på store arrangementer i mer enn 10 år, og startet sin karriere med å følge Oasis verden rundt og studere atferden til deres publikum. Siden da har han jobbet med flere musikkfestivaler i Storbritannia, og andre publikumsmagneter som Tour de France og kongelige bryllup med opptil en million publikummere. Han har studert crowd and safety management og mener det viktigste oppskriften på å forutse farer er planlegging og atter planlegging.

- Vi må se på publikumsprofilen, kapasiteten til arrangementet og hvordan folk vil ankomme. Og vi må lære oss å forstå når ting kan gå galt, for eksempel når store menneskemengder beveger seg fra en scene til en annen. Tilstrekkelig personale, mye informasjon, og en løpende risikoanalyse er essensielt.

Risikoanalysen sier dårlig kapasitet og ikke nok inn- og utganger: Ville du gjennomført arrangementet?
- Naish om Love Parade

Naish har klare tanker om hva som gikk galt under Love Parade.

- Det var politikk og dårlig kommunikasjon mellom de som var involvert. La meg si det på denne måten: dersom du finner ut i risikoanalysen at dette arrangementet verken har kapasitet eller tilgjengelige inn- og utganger til å håndtere så mange mennesker som sannsynligvis dukker opp, ville du da ha gjennomført arrangementet? Jeg vet hva jeg ville sagt.

Artikkelen fortsetter under bildet

Sammen med redningsmannskap prøver festivaldeltakere desperat å redde sine venner etter at det oppstod massepanikk under Love Parade. (Foto: Scanpix)

Ingen innrømmer skyld

Myndighetene i Duisburg fikk advarsler om at byen var for liten til å håndtere et så stort arrangement, og at planen for inn- og utgang gjennom samme tunnel var «galskap». Kvelden før festivalen startet ga de allikevel grønt lys til Love Parade-arrangørene, og noen timer senere var det klart at det verste som kunne skje hadde skjedd. 21 mennesker kom ikke hjem den lørdagskvelden, og de som kom hjem hadde vært vitne til noe de aldri kommer til å glemme.

I timene og dagene etterpå gjorde bymyndighetene, arrangøren og politiet sitt beste for å skyve skylden for ulykken over på en av de andre partene.

Denne planen er galskap!
- Redningsekspert på et seminar tre måneder før Love Parade-ulykken

Byen og politiet mente at de hadde gjort tilstrekkelige risikovurderinger i forkant, og at det totale ansvaret for sikkerheten lå hos arrangøren. Arrangøren forsvarte seg med at de hadde fått tillatelse og dermed trodde alt var som det skulle være. Samtidig beskyldte de politiet for å ha sluppet inn for mange mennesker og gjort feilvurderinger som førte til at tusenvis ble fanget i åpningen av tunnelen.

Arrangøren la også ut en video på sine nettsider, for å forklare hendelsesforløpet fra deres ståsted. Videoen inneholder opptak fra overvåkningskameraer og en grafisk fremstilling av hvordan festivalområdet var bygget opp.

Se den her:

Vondt ble verre

«Først sto vi som sild i tønne. Alt ble raskt svært ubehagelig, etter hvert som temperaturen steg voldsomt og det nesten ikke var mulig å trekke pusten. Ei jente ved siden av meg greide ikke å stå imot presset. Jeg så hvordan hun til slutt ga opp og bare gled ned på bakken – der folk trampet hensynsløst på henne.» – Brødrepar til tv-stasjonen ZDF.

På en pressekonferanse like etter ulykken indikerte borgermesteren av Duisburg, Adolf Sauerland, at de første dødsfallene skjedde fordi publikum hadde brutt seg forbi noen barrierer og klatret opp en smal trapp på siden av tunnelen, for så å falle ned. Forklaringen ble oppfattet som en påstand om at det var ofrenes egen skyld, og innbyggerne i Duisburg raste mot borgermesterens totale ansvarsfraskrivelse. Noen truet han på livet, andre nøyde seg med å kreve hans avgang.

Les også: Intervju med borgermester Sauerland

Les også: Intervju med Love Parades sikkerhetsansvarlig

I ettertid har skyldsspørsmålet omfattet alt fra politisk press for å få gjennomført et arrangement som ville være lønnsomt for byen, til manglende mobildekning og dermed kommunikasjonssvikt mellom politi og sikkerhetspersonale inne på området da situasjonen forverret seg.

«Innimellom var det fem eller seks mennesker liggende oppå hverandre. Noen ropte etter hjelp, andre laget ikke lyd i det hele tatt.» -Lena (21) til Der Spiegel.

Flere tyske aviser har fått tilgang til en over 400-siders rapport fra etterforskningen av Love Parade-tragedien. Her er det blant annet reist spørsmål om et vaktskifte hos politiet som skal ha skjedd på et kritisk tidspunkt. Men ennå har ingen offisielt fått skylden for tragedien. 16 personer granskes fortsatt for å ha utvist uaktsomhet og bidratt til 21 dødsfall og over 500 skadde.

Artikkelen fortsetter under bildet

Et blomsterhav dekker åstedet for en av Europas verste festivaltragedier. (Foto: Scanpix)

- Som å ha 40 mennesker oppå meg

Det tok to år før granskningen av Roskildetragedien var ferdig. Først i 2002 visste man alle detaljene rundt det som skjedde da ni personer ble kvalt og tråkket i hjel foran scenen på en Pearl Jam-konsert.

Også her var det flere elementer som bidro til det verst tenkelige utfallet:

• Været hadde vært dårlig i flere dager og gjort det glatt og gjørmete foran scenen.
• Lyden skal ha vært dårlig bak i publikum slik at flere ønsket seg lenger frem mot scenen.
• Konserter andre steder på festivalområdet sluttet slik at mange også kunne få med seg Pearl Jam.
• Mye crowdsurfing

Trykket ble stadig høyere for de som hadde kommet seg helt frem til scenen for se favorittbandet, Pearl Jam.

«Presset var helt vanvittig. Hvis du løftet opp føttene hang du i løse lufta. Varmen fra menneskene gjorde meg søkkvåt av svette innenfor regnjakka. Når det er gjørme under deg kan det bli ganske farlig der framme.» – Christian Langevatn (23) til Adresseavisen.

Bølgebryterne som var oppstilt for å ta imot noe av presset bakfra og hindre bølgebevegelser i publikum virket heller ikke optimalt, og flere av de som stod fremst var redde allerede noen låter ut i konserten.

«Bevegelsene i folkemassene ble stadig større og voldsommere. Det var ikke lenger mulig å få med seg noe av musikken. Vi måtte bare kjempe og slåss, og forsøke å holde oss på bena.» – Bjarte Fossfjell (25) til VG.

Under låten «Daughter» sluttet musikken. Da satt vokalist Eddie Vedder på kne og gråt. Han hadde sett livløse kropper bli dratt opp foran scenen og forsøkte desperat å få publikum til å gå tre skritt bakover – uten respons. De som stod lengst frem klarte ikke bevege seg. Lenger bak var det ingen som hadde fått med seg hva som skjedde.

«Det verste var kanskje alle som ikke oppdaget hva som foregikk. Foran oss sto mennesker oppløst i gråt, bak oss sang folk videre på ”Alive”.» – Morten Bergfall (21) og Terje Thorstensen (21) til VG.

Bjarte Fossfjell var en av mange som falt i gjørma og havnet under en haug av mennesker.

«Jeg prøvde å komme meg opp. Aldri har jeg brukt så mye krefter på en gang. Likevel hadde jeg ikke sjangs til å komme meg på bena. Føttene var låst under andre mennesker som også hadde falt. Det var som om jeg hadde 40 mennesker liggende oppå meg. Det siste jeg husker at jeg tenkte før alt ble svart, var at ”nå skal jeg dø”.»

Han var en av de heldige som våknet opp igjen. Det var det ni unge menn som ikke gjorde.

Artikkelen fortsetter under bildet

Her, foran Roskildes Orange scene, endte festivallykken tragisk for ni unge menn. (Foto: Scanpix)

Så kom pekefingrene og beskyldningene.

Politiet mente publikum måtte ta store deler av skylden for det som skjedde på grunn av deres oppførsel under konserten. Politimesteren uttalte også på et tidspunkt at bandet stod moralsk ansvarlig fordi de nærmest oppfordret til voldelig oppførsel. Pearl Jam reagerte sterkt på disse beskyldningene og krevde at myndighetene undersøkte sikkerhetsberedskapen og sceneområdets kontruksjon.

Da statsadvokatens redegjørelse kom to år etter ulykken ble det fastslått at ingen personer kunne tiltales i saken, men at festivalledelsen hadde opptrådt kritikkverdig på flere punkter, blant annet ved for dårlig kriseberedskap.

Et par år etter skrev Eddie Vedder låten «Love Boat Captain» om det som skjedde på Roskilde:

Pearl Jam – Love Boat Captain

- Skifter til robotmodus

Sikkerhetsekspert Robbie Naish mener flere aspekter ved sikkerhetsrutinene gikk galt på Roskildefestivalen. Blant annet ble det ikke tatt nok høyde for hva slags publikum som kom til å delta på konserten.

- Jeg mener at dårlig analyse av bandets profil og dårlig barrieredesign spilte en massiv rolle i den katastrofen.

Dårlig publikumsprofilering og barrieredesign spilte en massiv rolle på Roskilde.
- Robbie Naish

Naish har selv vært med på situasjoner hvor det nesten har gått galt. På en gratis utendørskonsert med Fatboy Slim kom det mange flere mennesker enn arrangøren hadde regnet med.

- De hadde planlagt at 60.000 kom til å komme, men så dukket det opp mellom 250.000 og 300.000 mennesker. Jeg hadde ansvaret for å passe på Fatboy Slim og jeg må bare si at det var et vanvittig uplanlagt arrangement som kunne endt i tragedie.

Når Naish havner i situasjoner hvor det er i ferd med å bli farlig, så er han mest opptatt av å huske prosedyrene og gi riktig informasjon til sikkerhetsfolkene sine.

- Jeg tror jeg skifter til robotmodus og gjør det som må gjøres for å takle og løse problemene.

Artikkelen fortsetter under bildet

Sikkerhetsfolkene sørger etter den forferdelig ulykken på Roskilde i 2000. (Foto: Scanpix)

Måtte graves ut av gjørma

En som har vært nærmere tragedien enn Naish er hans egen mentor i sikkerhetsbransjen, Mick Upton.

I 1988 var Upton sikkerhetssjef på Monsters of Rock-festivalen i Castle Donington i Storbritannia. Der ble to mennesker klemt i hjel på en Guns N’ Roses-konsert, etter at en svær publikumsgruppe falt i gjørma foran scenen.

I hans rapport fra hendelsen skriver han følgende:

«Vi klarte å få opp over 30 mennesker, alle dekket i gjørme, noen blødde og andre hadde åpenbart kastet opp. Da vi kom nederst i haugen oppdaget vi et menneske uten bevissthet. Vi sendte umiddelbart personen ut av publikum for å bli gjenopplivet. Men da vi flyttet det vi trodde var de siste skadde oppdaget vi dessverre to kropper til under dem. Disse to lå med ansiktet ned i fire tommer gjørme og var nesten dekket helt til. Først innså jeg ikke at det var mennesker. Presset oppå disse menneskene hadde vært så stort at vi måtte grave under dem med våre bare hender for å få dem opp. Vi klarte å få dem ut, men de virket livløse. Plutselig begynte bandet å spille igjen og publikumsforholdene gjorde det umulig for oss å undersøke dem. Vi sendte dem umiddelbart til sykehus, hvor de fastslo at de var døde.»

Etter de to dødsfallene spekulerte mediene i om bandet hadde nektet å stoppe konserten selv om det begynte å bli kritisk foran scenen. Hendelsen skal ha bidratt til at Guns N’ Roses fikk rykte som «verdens farligste band». Slik Upton beskriver det, derimot, stoppet bandet umiddelbart etter at de fikk beskjed om situasjonen og hjalp til med å roe ned publikum. Men han legger til at bandet trodde alt var under kontroll før det egentlig var det, og at de derfor startet konserten igjen litt for tidlig.

Les også: Hele Uptons rapport fra Donington-tragedien

Harde lærepenger

Tragedien på Donington førte til at sikkerhet på festivaler for alvor kom i søkelyset, og britiske myndigheter satte sammen veiledningen Guide To Health, Safety and Welfare at Pop Concerts and similar Events, også kalt The Purple Guide.

Upton selv bidro til guiden, og skriver også i sin rapport at hans viktigste lærdommer fra Donington-tragedien var «god kommunikasjon er essensielt» og «noen må ta ansvar for å stoppe konserten i tide». Allikevel skjedde altså Roskildetragedien over ti år etter, hvor mye av det samme gikk galt.

Norge har vært skånet for de helt store festivaltragediene, men etter Love Parade ble det laget en norsk versjon av en slik sikkerhetsveiledningen for store arrangementer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Frode Nakken (i midten) presenterer den nye sikkerhetsveiledningen sammen med resten av Fagrådet i Rockforbundet. (Foto: Scanpix)

Frode Nakken, leder for Festivalrådet i Norsk Rockforbund, sier de har fått utelukkende positiv respons på veiledningen og at flere har begynt å bruke den aktivt.

Les også: Hele veiledningen for sikkerhet ved store arrangementer

Danskene har blitt best i klassen på sikkerhet.
- Frode Nakken

Han mener ulykken på Roskilde i 2000 var den virkelige øyeåpneren for norske festivalarrangører.

- Da innså nok både Rockforbundet og medlemsfestivalene våre at ting faktisk skjer. I årene etter Roskilde kom sikkerhet på agendaen for alvor, etter å kanskje ha blitt neglisjert tidligere.

Og Nakken mener danskene også har lært.

- De har definitivt blitt best i klassen på sikkerhet, spør du meg.

Etter 2000 skjedde det flere endringer på Roskilde. Blant annet forbød de crowdsurfing og skiftet ut bølgebryterne med sluser foran de største scenene. Det betydde betydelig større kontroll på hvor tett publikum stod helt fremst. Flere festivaler benytter seg nå av dette – i Norge ser vi det blant annet på Hovefestivalen.

Byfestivalen Øya, derimot, har ingen barrierer som deler publikum helt fremme. Pressesjef Jonas Prangerød sier det har med størrelsen på festivalen deres å gjøre.

Pressesjef i Øyafestivalen, Jonas Prangerød. (Foto: Scanpix)

- Vi har et betydelig mindre publikum enn for eksempel Roskilde. Nøyaktig de samme tingene som skjedde på Love Parade vil heller ikke kunne oppstå hos oss, sier Prangerød.

Han påpeker allikevel at slike tragedier påvirker også dem ved å gjøre festivalsikkerhet høyaktuelt.

- Man blir påvirket av det og ønsker å forhindre at noe liknende skjer hos oss. Det skal ikke mange tusen mennesker til før det kan oppstå ting, hvor noen får panikk.

- Øyafestivalen har gjort som Roskilde og forbydd crowdsurfing, hvorfor det?

- Sikkerhetsavdelingen vår vil ha full oversikt. Hvis noen ikke har det bra i de meterne foran scenen hvor det kan oppleves som trangt, så må de kunne oppdage det. Vi har også kameraer, sier Prangerød.

Det er nå helt vanlig med egen crowd manager på store konserter og festivaler. Og sikkerhetsekspert Robbie Naish mener festivalbransjen har lært mye av det som har skjedd tidligere.

- I Storbritannia har de tatt store skritt for å lage lover og prosedyrer slik at ulykker ikke skjer, men det gjør de fortsatt. Hvorfor? Dårlig planlegging og uprofesjonelle sikkerhetsfolk er bare noen av grunnene. Jeg mener det er langt igjen, men vi er på vei, sier Naish

Flere festivaltragedier:

I november i fjor ble minst 340 mennesker tråkket i hjel og drept på en festival i Kambodsja.

I 2009 ble 11 personer klemt og tråkket i hjel på Mawazinefestivalen i Marokko.

I 2008 døde et samboerpar av kullosforgiftning på Norway Rock festivalen i Kvinesdal.

I 1999 omkom over 50 unge mennesker på en utendørskonsert med bandet Mango Mango i Hviterussland.

I 1981 ble tre personer trampet i hjel på vei inn på en konsert med Gyllene Tider i Kristianopel i Sverige.

I 1969 ble tre personer drept og en druknet på en Rolling Stones-organisert gratiskonsert kalt Altamont Free Concert.

Tags: død, festivalsikkerhet, festivaltragedie, love parade, massepanikk, monsters of rock, Roskilde, Tragedie