Maybach Music Group - MMG Presents: Self Made, Vol. 2
Myter, musikk og magi
Rick Ross og gjengen bygger myter og skaper magi. Sommerens soundtrack er Self Made, Vol. 2.
Med unntak av den middelmådige konserten på Sentrum Scene tidligere i år, har Rick Ross hatt god oppdrift de seneste årene. Ikke bare har han gitt ut noen strålende plater (Deeper Than Rap, Teflon Don og Rich Forever), konglomeratet/kongeriket/konsernet han annonserte med Maybach Music Group (MMG) har vokst seg til å bli en sunn og profitabel mellomstor bedrift.
Og siste ut i produktlinjen til MMG er Self Made, Vol. 2, en samling låter med Ross selv, Wale, Meek Mill, Stalley og Omario som den faste gjengen, med gjesteopptredener fra Nas, Gunplay, Wiz Khalifa, Bun B, Ace Hood, T.I og andre gladgutter.
Til sammen 14 spor – om man tar utgangspunkt i Deluxe Edition – og en Wale i strålende form i sentrum. Rick Ross selv dukker opp her og der, men virker å bruke mest energi på den kommende Teflon Don-oppfølgeren God Forgives, I Don’t.
Så hva får vi på Self Made Vol. 2? Det begynner storslagent og breialt med «Power Circle», et posse-kutt på 8 minutter og 36 sekunder, og før vi har fått snudd oss i stolen har Ross åpnet ballet med linjen «If Michael Jackson came alive right now, he’d ask you to smoke one for him». Åkei, det er uansett et fantastisk kutt, cinematisk produsert av Lee Major fra The Inkredibles.
En rød tråd i det meste Rick Ross og gjengen har gjort siden Deeper Than Rap, er nettopp bredt anlagte, atmosfæriske lydtepper som gjerne kunne fungert like bra som filmmusikk som beats. Enten det er CNN-introlignende «Maybach Music Vol. 3″ fra Teflon Don, Lex Lugers Darth Vader-vennlige tordenproduksjoner i «BMF» og «MC Hammer», eller nesten romantiske «Rich Forever» fra mixtapen med samme navn.
Og slik fortsetter det på Self Made Vol. 2. Etter «Power Circle» er det rett over i «Black Magic», hvor tittelen lover litt mye når det tross alt er Disney-vennlige David Copperfield som namedroppes i refrenget. Nærmere Sigfried & Roy enn Alistair Crowley, men det er uansett et av albumets beste spor. Så er det «This Thing Of Ours», hvor både Wale og Nas leverer solide vers, mens Omarion (Nille-utgaven av Usher?) crooner seg gjennom et fint refreng.
Så er det duket for albumets hardeste høydepunkt, French Montanas «All Birds». Montana klager over at det ikke er plass til noe som helst i verken bil, skap eller joggeskobokser, for han må lagre kokain overalt: «No clothes in the closet, it’s all birds/No sneakers in the sneaker box, it’s all birds/No luggage in the trunk, man, it’s all birds». Jeg vet ikke helt om det kan kalles et reelt i-landsproblem, men god musikk blir det hvert fall av det.
French Montana tar det videre sammen med Wale og Meek Mill på «Actin Up», med en Rico Love-produksjon som kunne vært åpningsmusikk på 300 eller The Gladiator. Men kanskje aller best på albumet er den sentimentale «Fountain Of Youth», hvor Rick Ross er litt melankolsk og ganske så fornøyd med hvordan livet har utviklet seg: «From the churches I rose, only loving the dough/From the Chevy to Rolls, now it’s fur on the floor/Smoke an ounce of the truth: that’s my fountain of youth/R.I.P. to Mr. Shakur, this one is for you».
Etter den fengende «I Be Puttin On» kommer noen litt kjedelige spor i «The Zenith» og «M.I.A.» før dameskrytelåten «Bag of Money» avslutter den ordinære delen av albumet. Ekstrasporene består av Biggie- og Salt N’ Pepa-samplende «Let’s Talk«, før partykongen Gunplay omsider dukker opp på «Black On Black». Avslutningsvis får vi «Bury Me A G», hvor Rick Ross setter opp mytologien om sin egen død slik Biggie gjorde med «Suicidal Thoughts» på Ready To Die. «If I die tonight/I pray I get buried in clean drawers/Line us all up/just bury me with my dawgs» er jo den perfekte linjen å avslutte albumet med dersom Ross skulle bli skutt i morgen.
Og der ligger nøkkelen til alt Ross & co har bygget opp. Forklaringen av egen storhet, nesten sorgtunge betraktninger av hvor langt de har kommet («My future so bright, my past so ugly») og en evigvarende oppjustering av egen status. Politisk er det ikke (sjekk heller Killer Mikes «Reagan» av året), og referansene er kun til det ekspanderende, men bittelille universet gjengen har skapt nede i Florida. Men med storslagne, milliondollarlåtende produksjoner i bunn og rappere med enorm selvtillit og god flyt fremover i verden, er det uansett flust med kanonmoro på Self Made, Vol. 2.
Asbjørn Slettemark
Tags: Gunplay, Meek Mill, MMG, Omario, Rick Ross, Self Made, Stalley, Wale
Musikk? Kanskje. Banalt? Garantert. Verd å kaste bort tida på? Aldri.
Er Pizza Grandiosa mat? Kanskje. Lager Sputnik musikk? Kanskje.
Det er selvfølgelig vanskelig for en medioker platekritiker å komme utenom ord som «fantastisk» og «storslagent». En ting er at inflasjonen i grandios ordbruk er så stor at den i utgangspunktet er vanskelig å ta på alvor, noe annet at det umulig kan stemme. At noen skribler ungdomskoletekster og legger det oppå et syltynt harmonisk grunnlag kan ikke kalles hverken fantastisk eller storslagent. Med mindre man senker kravene til under tåneglhøyde.
Med tanke på noen av vårens mest omtalte diagnoser så må disse «artistene» *gjesp* definitivt lide av grandiose vrangforestillinger. For så mye selvforherligende vås skal du lete langt inn i psykiatrien for å finne.
Dette er sommerens soundtrack om målet for sommeren er å pine seg selv til døde.
Musikk? Kanskje. Banalt? Garantert. Verd å kaste bort tida på? Aldri.
Er Pizza Grandiosa mat? Kanskje. Lager Sputnik musikk? Kanskje.
Det er selvfølgelig vanskelig for en medioker platekritiker å komme utenom ord som «fantastisk» og «storslagent». En ting er at inflasjonen i grandios ordbruk er så stor at den i utgangspunktet er vanskelig å ta på alvor, noe annet at det umulig kan stemme. At noen skribler ungdomskoletekster og legger det oppå et syltynt harmonisk grunnlag kan ikke kalles hverken fantastisk eller storslagent. Med mindre man senker kravene til under tåneglhøyde.
Med tanke på noen av vårens mest omtalte diagnoser så må disse «artistene» *gjesp* definitivt lide av grandiose vrangforestillinger. For så mye selvforherligende vås skal du lete langt inn i psykiatrien for å finne.
Dette er sommerens soundtrack om målet for sommeren er å pine seg selv til døde.
Mixtapekvalitet på beats, lavmåls repetetiv rapping. Drit kjedelig CD fra rappere som ikke en gang prøver fordi deres image er at man ikke skal bry seg. Ja sånt blir det vel 5er på terningen av?
Uvariert, lavkvalitets drit som ikke ville vært godkjent som mixtape for 15 år siden.
Heldigvis kommer det en plate med litt sjel i blandt fra hip hopens giganter. Siste var MBDTF.
de ho b actn up, de ho b actn up, de ho b actn up, de ho b actn up, de ho b actn up, de ho b actn up osv osv
Så elendig, dette bare beviser hvor meningsløst det er med anmeldelser. Dropp terningkast og forklar hva slags musikk det er uten å blande inn personlig smak… den er helt uinterressant.
90-talls rap-music! Man kan ikke glemme sanger som det der! Det greiene her er tull. Snakker om hvor masse penger man har, hvor mange H**er man har osvosv…. Før så sang de om noe! Før så hadde de et bud! Perfekt Eksempel: 2Pac, B.I.G og Dr.dre!
http://www.youtube.com/watch?v=7aleRvCrXp4
http://www.youtube.com/watch?v=phaJXp_zMYM
[...] vers om det gode liv fylt med kokaindrømmer og dyr denim er like underholdende som resten av gategjengen i MMG. Og det er nettopp dét Ross har gjort på sine fire foregående album. Miami-rapperens hovedmål [...]
[...] vers om det gode liv fylt med kokaindrømmer og dyr denim er like underholdende som resten av gategjengen i MMG. Og det er nettopp dét Ross har gjort på sine fire foregående album. Miami-rapperens hovedmål [...]