Øya er langt fra noen metallfestival, men det er likevel med synlig stolthet Nachtmystium introduseres som «det eneste ordentlige black metal-bandet fra USA». Og med sine to siste utgivelser, Assasins og Addicts (med undertitlene Black Meddle Part I & II), er det ikke til å komme fra at Blake Judd og hans tre medsammensvorne stikker seg ut i jungelen av band med røtter i vår hjemlige ekstremmetall-tradisjon.

Dermed er det underlig og synd at oppmøtet i Øyas klubbtelt er såpass skrantent som denne vakre seinsommerkvelden. Innsatsen fra scenen er det lite å si på; bandet pumper ut sin mikstur av hatefull svartmetall, progressive avstikkere og bredere anlagt klassisk rock med rutine og overbevsining, og allerede etter andrelåten «Ghosts Of Grace» kneler frontmann Judds Marshall-forsterker en stakket stund, noe han breialt kommenterer med at den nok ikke er moden for oppgaven.

Svippturer innom eldre materiale illustrerer tydelig hvor mye bandet har vokst som låtskrivere de siste årene, og det aldri noen tvil om at det er det melodiske raffinementet som står i høysetet hos Nachtmystium, ikke det tekniske. I seg selv befriende, det der.

Men bandets særegenheter er likevel langt mer fremtredende i studiotapning, og tross ekstranumre det gnistrer av («High On Hate», «One Of Those Nights») spørs det om dette vil huskes som noe mer enn trivelig kveld altfor få fikk ta del i.

Tags: anmeldelse, Klubben, konsert, Lydverket, marius asp, Nachtmystium, øya, Øyafestivalen2010