Lucinda Williams: Little Honey

[Lost Highway/Universal]

Lucinda Williams holder seg på stø kurs med ”Little Honey”, som på tross av små drypp av panisk opprocking fortsatt preker for den vante, voksne countrymenigheten.

Er man ikke en av dem, blir Little Honey lite annet enn «nok en» countryplate, og gjesteopptredener fra Elvis Costello, Matthew Sweet og Susanna Hoffs (også de mer og mer bare «nok noen» artister) gjør ikke de store inntrykkene.  Et av albumets få høydepunkter er singelen ”Real Love”.

«Real Love»:

“Real Love”

Det er i første halvdel hun har sine beste stunder, som ”Circles And X’s”, ”Little Rock Star” og nevnte ”Real Love”, mens hun på slutten fyrer løs en real ettermiddagslur-lang rekke med smått uinspirerte, altfor-uttværende affærer som ”Rarity”, ”The Knowing” og ”Heaven Blues”. Jeg nevnte tidligere panisk opprocking, og småpinlige ”Honey Bee”, der hun høres ut som en blanding av Nick Cave og en Belinda Carlisle i et altfor trangt skai-skjørt, er ikke en spesielt vellykket fornying. Hun er med andre ord best når hun verken forsøker for hardt eller for sedat, og det er for få slike på Little Honey.

Den halvslappe AC/DC-coveren ”It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n’Roll)” avrunder et album som ikke kommer til å gå inn i musikkhistorien som noe annet enn hennes niende så langt.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, little honey, lucinda williams, plate