Det begynner å bli en uvane: Nok en gang kommer jeg for seint til konsertstart; denne gangen til selveste stoneralibiet på Slottsfjell, Monster Magnet. Men denne gangen skyldes det for en gangs skyld at køen er lang, sikkert mye takket være at de færreste har noe forhold til det poppa dubstep-opplegget til det britiske sanghåpet Katy B.

Men de som velger å overvære konserten på Kastellscenen denne kvelden har a) simpelthen valgt feil, eller b) forfekter Monster Magnets nesten provoserende enkle og lite sultne primalrock til sin død. Dette er et band som ikke har levert noe av betydning på snart 15 år, og i mellomtiden har mye skjedd i sjangeren, fra Queens Of The Stone Age via Black Mountain til  Årabrot (på sitt mest disiplinerte).

Det bandet står igjen med, utover det rent musikalske, er oppsynet til Dave Wyndorf, som jo er en slags opplevelse i seg selv. Sist jeg så ham var han tynnere og hadde et fyldigere hårfeste, men musikalsk har ingenting endret seg: Det manes fortsatt til entusiasme over den ene seige og kvernende låten etter den andre. Og hans evne til å dirigere publikum skinner stadig gjennom, ikke minst når han forbereder massen foran scenen på en ny låt som er «nice and fucking slow», noe som viser seg å stemme til punkt og prikke.

Men i det store og det hele er det lenge siden Monster Magnet lå i forkant av noe som helst. Og symptomatisk nok er det «Powertrip» og «Space Lord» som i det hele tatt rettferdigjør bandets tilstedeværelse på Slottsfjell. Ellers kaver bandet mye, og Wyndorf får aldri liv i demonen vi som har sett ham i heldigere øyeblikk vet besitter kroppen hans fra tid til annen. En sur eim av cannabis overvintret fra nittitallet er det vi til slutt sitter igjen med, og det er jo på langt nær bra nok.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, festivalsommer11, konsert, Lydverket, marius asp, Monster Magnet, slottsfjell