Jeg må ærlig innrømme at Miller falt ut av må-høre-mer-radaren etter teipen K.I.D.S (Kickin’ Incredibly Dope Shit). Blue Slide Park, fjorårets debutalbum, var en retningsløs skuffelse. Ikke at man forventer at en knapt tjue år gammel fyr skal levere et mesterverk, men han satte jo lista høyt etter K.I.D.S.

Det var masse folk som ventet på Mac Miller på Hovefestivalens første dag, noe som var litt overraskende. Miller har fått et par låter listet på eteren det siste året, men at det var såpass mange forventningsfulle festivalpublikummere, den så jeg ikke komme. Rapperen hadde rett og slett et finfint utgangspunkt for å gjennomføre et anstendig show.

En ting som aldri er greit, med mindre en blir ført tilbake til 1995, er å ha på seg bøttehatt. Samme om det er Ralph Lauren-branded eller om det er noe man fisker opp fra billigbunken på Carlings. Men der var han, i verdens verste hodeplagg, og viste sceneartistmuskler som for meg var ukjent. For Mac Miller leverte – ganske overraskende – en minneverdig rapgig.

Én DJ, én back up-rapper og Mac Miller. Han holdt gamleskoleraptradisjonene ved like med utpregede boom bap-stil denne kvelden. Det var nettopp derfor jeg i første omgang ble glad i unge Miller da jeg hørte på førstnevnte miksteip under en lengre tur på Ulriken for to år siden. Han er best når han er i storyteller-modus, uavhengig om det er snakk om å feste til morgengry, røyke jazztobakk, brette ut om sine drømmer og rappe om boksferske Nikes. Og heldigvis var Miller i den modusen da han var på Amfiscenen.

«Knock Knock» dro frem felleschanting, mens «Loud», en låt som forsåvidt bryter med Millers lydbilde, var en fin kontrast. Han var modig der han sto og fremførte rapballader for et entusiastisk publikum. Det skal ha store baller og mye tæl til for å gjøre noe sånt. Men folk var aldri utålmodige. De var fornøyd med å se en relativt ukjent rapper synge innstendig mellom fremføringer av flere kutt fra K.I.D.S.. Miller vant mye på å vise selvtillit og være klar i talen.

Konsertens lille nedtur var da «Nikes On My Feet», undertegnedes Miller-favoritt, ble kuttet ned til cirka tretti sekunder. Men samlet sett er det flisespikkeri. Han avsluttet det hele med «Donald Trump», Millers så langt største hit, og beviste at en kan nå langt så lenge en klarer å omsette skills.

Ali R. S. Pour

Tags: Ali R. S. Pour, Anmeldelser, Festival, Hove2012, Hovefestivalen, konsert, Lydverket, Mac Miller, P3, tirsdag