Midlake: The Courage Of Others

[Bella Union/Tuba]

Kritikeryndlinger trekker seg lenger inn i folk-tradisjonen, men glemmer av melodiene underveis.

”Roscoe”, texanernes grandiose øyeblikk og definitive ”claim to fame” ledet veien inn i The Trials Of Van Occupanthers varme, tilbakelente, Crosby, Stills & Nash-duftende folkrock. Derfra har de nå returnert som en innesluttet, formfokusert utgave av seg selv, og dét fungerer ikke for dem.

Når den andektige koringen på åpningslåten «Acts Of Man» kommer inn blir det tydelig at de nå har forlatt Amerika rent inspirasjonsmessig, og for alvor fokusert på britisk folktradisjon. For så vidt greit det; men som mange andre som gjør dette, lar de melodiene vike for form og stemning. Dette er ugreit, spesielt fordi Tim Smiths monotone, triste vokal trenger noe alvorlig medrivende å lene seg på for ikke å fremstå som gjespende, uinteressert messing. Spesielt lider ”Winter Dies”, ”Core Of Nature” og ”Small Mountain” under dette; platte, firkantede,  melodifattige sjangerstudier, og når man legger til bruken av typiske, nesten karikerte titler og tema, bygger også dette under bandets nedgradering av originalitet og spenst.

Det tar seg betraktelig opp på ”Rulers, Ruling All Things”, ”Children Of The Grounds” og ”Bring Down”, der de gjenkaller noe av den nerven og melodikjensle som gjorde de elsket til å begynne med. Dette er allikevel ikke nok til å redde den langtekkelige drøvtyggingsseansen The Courage Of Others har blitt. Man savner energien og den forsiktige positiviteten de tidligere har vist, eksempelvis på Van Occupanthers ”Head Home” og instrumenteringslekenheten på Bamnan And Silvercorks ”They Can Not Let It Expand”.

Tre album ut i karrieren fremstår Midlake som idétomme og uinteresserte. De hadde nok hatt godt av en klem.

Tags: anmeldelse, Jørgen Hegstad, Midlake, plateanmeldelse, The Courage Of Others