Metronomy: Nights Out

[Because/Warner]

Metronomy tar deg med på en humpete, men fin liten reise.

Briten Joseph Mount har siden 1999 stått bak en rekke remikser med alt fra kommerstøs Britney Spears til mer kredible undergrunnsnavn som Late Of The Pier, Roots Manuva, Klaxons og Love Is All. Debutalbumet Pip Paine (Pay The £5000 You Owe) fra 2006 viste en artist som likevel maktet å stå på egne ben og utfordre ved hjelp av nøye utvalgte enkle virkemidler – trommemaskiner, synth og vokal. Resultatet var vindskjevt, eklektisk og fengende.

Nights Out er vakkert pakket inn i et kitchy stykke coverkunst signert Philip Castle, og albumet har allerede rukket å bli omtalt som et mesterverk av britisk presse, samt noen norske kolleger, men selv om albumet er mer fokusert og tilgjengelig enn forgjengeren, er vel det å ta litt hardt i.

Metronomy lager elektronisk musikk med organiske innslag (gitarer, bass og et og annet trommespor), men fremstår først og fremst som et dogmatisk og innadvendt prosjekt. Jeg så noen påstå at dette var arvtagerne til Justice (gudbedre så fort det går i svingene i hipstermiljøer), men her finnes ingen masseappell, og jeg tviler på at vi kommer til å se Metronomy fremføre folkelige halvkjipe Metallice-editer live mens de viser publikum djeveltegn iført stramme skinnjakker. Og godt er vel det.

Joseph Mount tar nemlig klare valg på Nights Out. Gitarene er spilt inn rett i bordet, de er sure og tidvis ute av synk, mens trommer og synthlinjer er bevart i sin rene form; uprosesserte og rå. Mount søker mot både disco og pop, men tar alltid den vanskelige omveien for å nå sine klimaks. Låtstruktur og melodiføring vitner om et ønske om å sette fyr på dansegulv, men en tydelig vegring preger likevel platen fra start til slutt. Han lager musikk for de allerede innvidde, men flørter i et og annet bedugget øyeblikk også med den store skumle verden utenfor – ”Heartbreaker” høres ut som en forvillet Sam Prekop med et halvtight, men energisk postpunkband bak seg, mens den kvinnevokaldrevne ”A Thing For Me” er opptempo popmusikk varmt ikledd tepper av undergrunnsestetikk.

«Heartbreaker»

[youtube MsduHmjQlgI]

Nights Out vokser for hver lytt, og selv de mest skakkjørte stykkene på denne platen innehar kvaliteter, gir du dem nok tid. Albumet krever din fulle oppmerksomhet, gjerne med hodetelefonene på, men gir du den dét har du en fin liten reise å se fram til. Jeg krysser fingrene for at mesterverket kommer i neste runde.

Erlend Mokkelbost

Tags: anmeldelse, metronomy, nights out, plate