8. og 9. juni blandes det harde og det myke i Den Norske Opera i Oslo. Da møter den knallharde norske metalen til Vreid indisk dans og musikk i oppsetningen Questionings. Norske metalband som Vreid, Enslaved, Dimmu Borgir, Satyricon og Ulver har de siste årene stadig forsøkt seg på prosjekt utenfor sin egen sjanger. Og gjerne da i sammenheng med sjangre som vanligvis karakteriseres som høykultur.

Vreid og Jarle Kvåle har faktisk allerede gjort noen forestillinger av Questionings sammen med danseren og koreografen Rukmini Chatterjee i hennes hjemland India.

- Hun ønsket å jobbe sammen med et norsk metalband på et prosjekt hun hadde. Det hele hørtes så sprengt ut at vi umiddelbart ønsket å høre mer om det. Vi fant raskt tonen, og ble enige om å starte på prosjektet. Questionings er definitivt Rukmini sitt verk, og vi er mer å regne som bidragsytere i hennes stykke. Hun bygger stykket på musikk og tekster fra vårt siste album V. Vi fremfører musikken slik som vi ville ha gjort ellers, men det er settingen og tilføringen av indisk musikk og dans som gir det et nytt uttrykk. Verken jeg eller Rukmini tror på fusjon, eller noen fancypancy hippie-sammenblanding. Dette er mer et møte mellom ulike kunstuttrykk.

Vreid i Questionings, foto: Helge Bentsen

Hvordan var det å gjøre dette i India?

- Det var en fantastisk opplevelse. Vi ble behandlet som kongelige der nede, med strålende innlosjering og nydelig mat, og hadde fjorten suverene dager. Medieinteressen for prosjektet var enorm, og jeg tror vi gjorde 20-25 intervjuer med de største avisene der nede. Vi merket fort at vi kommer fra to totalt ulike univers, både kulturelt og artistisk, og det bød definitivt på utfordringer, men vi kom stort sett i mål.

Vreid i India, foto: Helge Bentsen

- Premieren i Delhi var for et fullstappet auditorium på vel 1000 personer. Det var en mektig opplevelse. Publikum var en absurd blanding av oldiser, kids, overklasse og metalheads, og publikumsspennet var vel fra 12-80. Responsen var fantastisk. En blanding av headbanging, klapping og skriking. Definitivt ikke en vanlig dag på jobben. Videre gikk turen til Mumbai, Amhdabad og Bangalore, som alle var uforglemmelige opplevelser. Å spille til indisk dans og musikk var utfordrende, sært , morsomt, frustrerende og fett. Det var så forskjellig fra det vi er vant til på alle vis. På en måte er det ubehagelig å miste regien på sitt eget produkt, men på en annen måte merker man at en har godt av å bli pushet ut av sin egen komfortsone av og til.

Et annet norsk metalband som virkelig har gitt blanke i sjangergrenser i mange år er Enslaved. Bandet har satt musikk til stumfilm live, de har laget og fremført bestillingsverk til Molde-jazzen sammen med Shining, de har gjort norsk folkemusikk sammen med Terje Isungset, og en del av medlemmene spiller også i Trinacria, sammen med duoen Fe:mail, der støy og metal forenes. Ivar Peersen mener det er viktig å utfordre seg selv og sin egen sjanger.

- Det er ikke så mye dette med høyden på kulturen som appellerer. Det er heller det eksperimentelle og det utfordrende rent musikalsk, teknisk og kunstnerisk som trekker. Det er utrolig forfriskende å komme seg ut av det man kan, og prøve å holde seg på beina i helt nye settinger. Og det kanskje aller beste er hvor fantastisk mye mer man setter pris på det man egentlig driver med når man kommer tilbake etter en runde pling-plong. Selv har jeg også gjort litt ting på egen hånd. Bestillingsverket til Roskilde 2007 som ble bandet Dream of an Opium Eater, musikk til et kommende teaterstykke om verftsindustrien i Bergen, musikk til en interaktiv nederlandsk installasjon bestående av musikk, video og … hold dere fast… ballett!

Ivar og Grutle fra Enslaved i Trinacria.

- Det er en del ubehag med det også. Da vi skrev 90 minutter musikk med Shining fikk vi jo blant annet belyst en del tekniske svakheter da jazzgutta mente vi bare skulle ”gjøre sånn og sånn”. Det er jo ikke alle som stiller seg frivillig til for den slags hogg når man er et etablert band, men det er jeg jævlig glad for at vi gjør.

Dimmu Borgir og Satyricon er to andre band som har tatt ekstrem-metalen inn i nye rom med sine store symfoni-konserter. Dimmu Borgir skal blant annet headline den svære Wacken-festivalen i Tyskland sammen med Praha-symfonikerne i august. Sven Atle Kopperud fra Dimmu Borgir forteller.

- Det er utfordrende og inspirerende å gjøre nye ting. Som artist, musiker eller band, uansett sjanger og ambisjon, så er det helsemessig bra og positivt å gjøre ting utenom det vanlige fra tid til annen. Jeg mener at har man en mulighet, så skal man ta den. Som musiker, medlem av et band, mediaperson og som menneske. Hvis ting blir for komfortabelt mister man nerven i det man holder på med.

Dimmu Borgir med KORK i Spektrum, foto: Kim Erlandsen, Nrk.

Men hva er det med akkurat norske metalband og denne stadige utforsknings-sulten? Jarle Kvåle fra Vreid prøver seg på en forklaring.

- Ikke godt å si, men mitt inntrykk er at metal, og særlig den ekstreme sjangeren, er veldig sulten på nye inntrykk. Det er mange kreative personer der som ønsker å prøve nye ting. For min egen del har dette alltid vært en viktig bit av musikken. Å prøve og å utforske nye ting er en av hovedgrunnene til at jeg driver med det jeg gjør. Når en ser på de mange forskjellige uttrykkene norske band har hatt de siste 10-15 årene, så vitner det om en utforskingstrang, og en sterk vilje til å skape noe eget. Metal er en dramatisk sjanger med et ekstremt uttrykk. Det gjør vel at når den møter andre kunstformer, så blir disse møtene ofte veldig sterke og sære.

Ivar Peersen fra Enslaved forklarer utfordringstrangen med åpenhet.

- Jeg tror det norske musikkmiljøet har hatt en åpenhet, og som med musikken selv har det vært litt kult å være utradisjonell. Metal er ekstremt uttrykksfullt og ærlig, og det er en høyst energisk kunstform som lett lar seg forme og farge sammen med andre uttrykk. Metal kan bli usigelig vakkert og gripende, for eksempel med ballett, mens det kan bli stygt og sjokkerende sammen med eksempelvis krigs- og voldsestetikk. Metal har alle disse potensialene i seg, mye som mennesket selv.

Satyricon foran fans på Hole In The Sky 2006, foto: Christian Misje

Hva med metal-fansen, er de åpne for slike litt underlige konstellasjoner? Delvis, i følge Dimmu Borgirs Sven Atle Kopperud.

- Metalfans består i hovedsak av to sorter, tror jeg, de som er erkekonservative, og de som er veldig åpne. Så har du de som skeiner fram og tilbake mellom ytterpunktene, og det er vel der jeg befinner meg som fan og musiker selv. Metalfansen er som regel veldig respektfull og kunnskapsrik, så om det er noe de ikke tar helt av på selv, så går de likevel ikke av veien for å innrømme at «jo, de er bra på det de gjør.» Jeg har hørt den selv flere ganger.

Ivar Peersen er enig i at det er ymse.

- Metalfansen er akkurat som alle andre fans, en salig blanding av idioter og genier. Ikke dermed sagt hvilken av kategoriene som liker underlige konstellasjoner. Det er like blandet der. Folk som er metalkonservative har vel skjønt at Enslaved ikke akkurat spiller retro-thrash kun iført army-boots, patronbelter i kryss, tyskerhjelm og sort sminke rundt øynene, og holder seg gjerne unna. Og så er det de metalkonservative på andre siden som synes Enslaved er ekte fordi det i alle fall er kompromissløst det vi driver med. Så har du de progressive metalfolkene som synes vi er for konservative. Herregud, så kjedelig. Vi spiller for de som vil høre på, og resten kan jo finne på noe annet.

Har Enslaved og Ivar Peersen flere skumle planer om leking med sjangre?

- Det som er vittig er at vi i bandet som har vårt utspring i 90-talls norsk ekstremmetal, undertegnede og Grutle, er de som er ivrigst på pling-plong, mens den straigheste av oss alle, Herbrand Larsen, har uttrykkt bekymring for at vi skal bli brandet som et ”sånt bestillingsverkband”. Så akkurat som med musikken vår jevner det seg ut på en merkelig måte. Og som du selv har vært inne på, nå begynner det å bli mindre uvanlig at slikt skjer i metalverdenen, og da er det kanskje ikke så sterkt behov for Enslaveds undergravende anti-dogme-virksomhet lenger. Men jeg kommer selv i høyeste grad, og det gjelder sannsynligvis Trinacria også, til å fortsette utforsking av det ene og det andre utenfor Enslaved-rammene.

Se amatør-opptak av Vreid og Questionings-balletten fra India:

http://youtu.be/Cqvy4zJp4EA

Vreid skal altså snart blande ballett, indisk musikk og knallhard norsk metal i Operaen. Noe Jarle Kvåle definitivt gleder seg til.

- Det er artig å få delta i et prosjekt som skal settes opp i Operaen. Jeg er vel ikke det en kan kalle stamgjest, men hadde en fantastisk opplevelse da jeg så Ulver der for noen år siden. Operaen er et strålende bygg, og det er bra å se at de bruker huset til flere ting enn kun opera.

Er mor og far endelig fornøyd nå? Har Vreid endelig blitt høykultur?

- Vreid har da alltid vært høykultur, eller? Nei, som sagt er det veldig rart å være med på noe som er så langt fra sin egen sfære. Vi trives nok definitivt best i rockbuler og med litt støv på skoa, men vi tilpasser oss det meste. Mor er happy som alltid, det eneste hun klager over er at jeg har klippet vekk det lange håret. De gamle er eldst.

Se Lydverket-sak om Dimmu Borgir fra noen år tilbake:

Tags: Dimmu Borgir, Enslaved, Ivar Peersen, Jarle Kvåle, Questionings, Satyricon, Silenoz, vreid