Denne måneden ga det renommerte plateselskapet Century Media ut samleren Oriental Metal der Kobi Fahri fra det israelske bandet Orphaned Land har satt sammen elleve låter fra deler av verden man vanligvis ikke forbinder med heavy metal. På Oriental Metal finner du blant annet artister fra Chile, Dubai, Palestina og Egypt. Fremveksten av gode band fra nye deler av metal-verden har pågått i en del år, og band som Melechesh (Israel), Wormrot (Indonesia), Chtonic (Taiwan) og Bhayanak Maut (India) har skapt seg et navn, gjerne med musikalsk krydder fra den musikalske historien de kommer fra.

Og som Fahri poengterer:

- Bandene på samleren består for det meste av jødiske og muslimske musikere. Bandene synger på engelsk, hebraisk, arabisk og diverse andre språk, og mest fantastisk av alt, disse bandene eksisterer fredfullt ved siden av hverandre. Landene vi kommer fra er gjerne i konflikt, våre nasjoners flagg har forskjellige farger og symboler, men dypt i hjertet er vi alle forent under det samme flagget. Flagget av håp, vennskap, brorskap, flagget av orientalsk metal!

Dokumentaren Global Metal fokuserte i 2008 på nettopp globaliseringen innen metalen, og store metal-magasin som Metal Hammer fulgte opp med reportasjer fra felten.

Siden har det stadig dukket opp kvalitetsmusikk fra deler av verden som tidligere ikke produserte hard musikk. Og ikke minst har stadig flere muligheter åpnet seg for vestlige band til å turnere i fjerne strøk. Eksempelvis har flere norske band som El Caco vært i Kina, mens Sahg, Enslaved og Purified In Blood har turnert i India. Akkurat nå er norske Vreid i India for å gjøre konserter sammen med indiske dansere.

Purified In Blood i India

Olav Iversen er vokalist i Sahg, som spilte konserter i India i 2008.

- Mitt inntrykk er at metalens inntog i nye territorier helt klart inspirerer til oppblomstring av nye band. Internett-æraen har nok endret mye, og for alvor globalisert metal, også i land som ikke har en metaltradisjon fra før. Der begynner de på mange måter «på nytt», der den vestlige verden var på 70-tallet, bortsett fra at nå er det et helt univers av metalhistorie som åpner seg for dem.

Ivar Peersen fra Enslaved har turnert med bandet sitt i svært mange land de siste tyve årene, og han ser en definitiv forskjell i oppmerksomheten.

- Noen steder, som i Egypt og Iran/Irak må det jo være temmelig nytt med metal, noe som har sneket seg inn via internet, mens andre steder tror jeg nok at dette har pågått ganske lenge. Men oppmerksomheten og fokuset fra vesten har kommet i seinere tid gjennom nevnte dokumentarer. India er et eksempel på et land som har hatt en temmelig aktiv metalscene i åresvis, men som har kommet i fokus særlig i Norge først de siste årene, blant annet på grunn av samarbeidet Rikskonsertene har hatt med inderne.

Sahg i India

Entusiasmen som vestlige band møter i Sør-Amerika og østover på kloden er også mye større enn i vesten. Immortal opplevde Beatles-tilstander i Sør-Amerika for noen år siden, mens konserter med band som Iron Maiden i Indonesia gjerne bikker over i det rene hysteri. Olav Iversen forklarer.

- Det virker på meg som det faktum at de får sjeldnere besøk av utenlandske metalband gjør det til en større sensasjon når det først skjer. For oss i Vesten har jo konserter med Iron Maiden og Metallica nærmest blitt hverdagskost. I tillegg kommer de største metalbandene fra eksotiske strøk etter deres målestokk, noe som sikkert øker mystikken og tiltrekningskraften rundt vestlige metalband generelt.

Ivar Peersen regner seg frem til noe lignende.

- Jeg tror det er enkel matematikk. Folk blir mette og blaserte når det er mange konserter. Se bare på Bergen. Folk reiser heller på Wacken-festivalen i Tyskland for å se ting enn å orke å dra seg ned på Garage en fredagskveld og punge ut 150 kroner for et gig med internasjonale metal-størrelser. Så litt utenfor «allfarvei» er det en helt annen entusiasme å spore når band først dukker opp.

Olav legger til fra egne opplevelser i India.

- Min erfaring fra India var at forskjellen er tydeligere under konsertene enn før og etter. Publikum gir definitivt mer gass under konsertene enn publikum generelt i vestlige strøk, noe som er veldig inspirerende for oss på scenen. Det er ikke hver dag du har en fyr foran scenen som headbanger og hyler refrenget på Pyromancer med turban. Når vi møtte folk før og etter konsert derimot, var de stort sett som andre fans. Hyggelige, pratsomme og ikke noe over gjennomsnittlig utagerende. Vi var overrasket over hvor like indiske fans var folk fra vestlige strøk.

Men fremdeles kan det by på problemer å være metalband i diverse deler av verden. Noen steder er det sågar livsfarlig å spille heavy metal. Vice Magazine har de siste årene fulgt det irakiske bandet Acrassicauda som ikke kunne ha langt hår, som opplevde at øvingslokalet deres ble bombet, at fansen rett og slett forsvant, og ikke minst ble truet på livet etter at Vice laget dokumentaren Heavy Metal In Baghdad om bandet. Acrassicauda ble beskyldt for å spille Satans musikk, og det hele endte med at bandmedlemmene måtte flykte til Syria, der de levde som annenrangs borgere, før de klarte å komme seg til USA der de nå satser på en karriere som musikere.

Ivar Peersen ser at band i andre deler av verden møter mange problemer som norske band slipper å hanskes med

- Økonomi, infrastruktur og rett og slett mangel på anerkjennelse og forståelse for det de driver med. Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å være eksempelvis et indisk metalband, glem det. Jeg spurte en fyr i India hvorfor alle hadde kort hår når de likevel brukte all sin tid og sine penger på metal. Svaret var at med langt hår var det farvel til familien, helt fritt for ironi. Så her oppe kan vi vasse rundt i nagler og kalle oss «Erkekuk von Satan» og tømme oterblod over oss på hverdager mens mor og far kanskje løfter litt på et øyenbryn, mens der nede vil en full metal-livsstil i mange tilfeller føre til fullstendig brudd med familien. Noe å tenke på for hobby-metallere som tar av capsen på kveldstid for å leke black metaller i det nye kostymet sitt.

Olav Iversen merket seg også det økonomiske oppi det hele.

- Jeg ser for meg at mulighetene for offentlig støtte ikke er de samme, noe som de fleste band i vår del av verden er absolutt avhengige av. Det samme gjelder nok organisasjoner som ivaretar musikere og låtskriveres interesser. Antall og nivå på seriøse konsertarrangører tipper jeg også er lavt, og det samme gjelder nok for øvingslokaler. Generelt er det vel heller ikke like enkelt å nå utenfor landegrensene i land som ikke har en godt utviklet kultur og nettverk for musikkeksport. Det som kan tale til deres fordel er at mer og mer avhenger av egenpromotering på internet.

Et band som har nådd langt allerede, og som har vært i Norge ved flere anledninger, er Melechesh. Sjekk deres orientalske metal i videoen til Grand Gathas Of Baal Sin.

Tags: feature, global, metal