Jeg skal ærlig innrømme at det kan gå år mellom hver gang jeg setter på keltpunken til den stolte, irskættede Boston-gjengen hjemme i stua. Men fra en scene har Dropkick Murphys fortsatt til gode å skuffe meg.

Min kollega Totto Mjelde har kalt dem «verdens beste liveband», og beskrivelsen har noe for seg – også på en Hovefestival der grå DJ-eminenser i påfallende grad har rappet både momentum og publikumsentusiasme fra sine gitarharvende kolleger.

Det er lett å mistenke at et visst formelpreg vil kunne snike seg inn i settet etter 20 innledende minutter med hardkjør i amfiet. Frykten viser seg ubegrunnet: Etter den direkte halsbrekkende «Going Out In Style» roer septetten det ned med «Cruel», og et akustisk minisett midtveis i konserten legger overhodet ingen demper på beistringen som har bredd seg som en febertåke over området.

Likevel er det naturligvis råskap med et digert hjerte drønnende i bunnen som definerer Dropkick Murphys. Den nye låten «Rose Tattoo» vitner om at det fortsatt er kreativ sprut igjen i de aldrende punkskrottene, mens en effektiv versjon av AC/DCs «T.N.T.» mer enn antyder kledelig senkede skuldre.

Så eksploderer «Shipping Up To Boston» som siste låt ut i amfiet. Det er et vakkert øyeblikk – ukomplisert, men lidenskapelig moro. Passion is no ordinary word. Dropkick har det i bøtter og spann.

Marius Asp

Tags: amfiscenen, anmeldelse, Dropkick Murphys, Festival, hove, Hove2012, konsert, Lydverket, marius asp, P3