Den 26 år gamle siddisen Ingjerd Østrem Omland, bedre kjent som Moi, har gjort seg bemerket blant ivrige popentusiaster siden hun kunne smykke seg med tittelen Ukas Urørt på tampen av 2009. Et snaut år seinere vant hun den tettpakkede konkurransen om hvem som kunne spille inn den beste versjonen av Kaizers Orchestras singel «Hjerteknuser» før bandets egen versjon var offentliggjort. I sum er altså Chair-O-Planes, Part One et minialbum det knytter seg betydelige forventninger til. De innfris dessverre ikke i denne omgangen.

Seks låter er i utgangspunktet i snaueste laget når man skal bli ordentlig kjent med en artist, og i Mois tilfelle hjelper det lite at Urørt-hiten «After You, Sir» og nevnte «Hjerteknuser» rager såpass hørbart over det øvrige materialet. Førstnevnte besitter en barokk uvørenhet som leder tankene mot en Rufus Wainwright med blikket løftet fra partituret mot hitlistene, mens den avsluttende «coverversjonen» av Kaizers’ beste låt på en årrekke så ingenlunde står tilbake for jærbuenes egen tolkning – snarere tvert imot, når innlevelse og originalitet først skal legges på vektskåla.

Stilt opp mot disse ytterpunktene låter de resterende fire låtene påfallende ordinært, med den regelrett enerverende bunnoteringen «You Would Leave Me» som en nyttig påminnelse om at gjøgling er et grep som fortsatt bør være forbeholdt sirkusmanesjer og folkehøgskole-oppsetninger, og holdes langt unna middels gode poplåter. «Wasted» oppfører seg som en gjennomsnittlig Eva & The Heartmaker-melodi, verken mer eller mindre, mens anmasende «As If» kamuflerer en relativt fattigslig låtidé med «sprelske» vendinger og driv.

Jeg tillater meg å vente i spenning på Part Two, som er varslet seinere i år. Men da bør en tydeligere personlighet titte fram bak det fargesprakende oppsynet.

Marius  Asp

Tags: anmeldelse, Chair-O-Planes, Lydverket, marius asp, Moi, Part One, plate