Nå som vi har tilbakelagt det «Det Store R&B-året», som en kompis så riktig påpekte, med Terius Nash, The Weeknd-trilogien, Robin Thicke, Drakes svar til alle hatere og ikke minst Frank Ocean i front, er det ekstra gledelig å høre Hamilton starte 2012 der vi ønsker å ha ham; i ytterpunktene av menneskets følelsesregister, naturligvis.

Jeg må innrømme at jeg fortsatt har til gode å høre et genuint dårlig album av Hamilton. Det har riktignok vært variabelt, men aldri svakt.

Back To Love er nedstrippet og rå. Ser vi bort i fra drahjelp av Babyface-produksjoner og selveste James Poyser, er det nok med Hamiltons distinkte raspestemme – i ”Broken Man” snakker han om å pakke Louis Vuitton-bagen og se til helvete og komme seg vekk fra det planlagte bryllupet. Dermed stiller han seg selv spørsmålet om han noensinne kan klare å elske igjen. Noensinne, altså.

Det skal så lite til før Hamilton møter kontrastene av kjærlighetslivet sitt. Fra overlykkelig og gladkristen til totalt jævla mørke. Men det gjør egentlig ikke noe. Et godt eksempel på dette er i ”Best Of Me” – fløyelsmyk og på grensen til tøffelhelt, før han er semi-dystopisk i ”Life Has A Way”.

Passe behagelig bipolart fra en av de mest karakteristiske soulstemmene som holder den tradisjonstunge North Carolina-musikkarven i hevd.

Hør «Woo» fra albumet:

Ali R. S. Pour

Tags: Ali Reza Soufi Pour, anmeldelse, Anthony Hamilton, Back To Love, Lydverket, plate