Jeg orka ikke å begynne å regne på hvor mange konserter Kvelertak har spilt de siste par åra, men det er mange. Jeg har vært tilstede på en håndfull av disse, og har for lengst lagt merke til en fellesnevner. De er alltid knallbra. Fredagens sett i Paradisbukta var intet unntak.

Kvelertak har det siste drøye året opparbeida seg en posisjon som et slags minste felles multiplum for alle som liker hard musikk her til lands. De forener metallhoder, pønkere, hardcorekids, og old school rockere på en måte som få andre har klart, og ser du dem live skjønner du fort hvorfor. Kjernen i guttas tette og tøffe sjangeroverskridende univers ser ut til å være spilleglede, og de makter gang på gang å gjøre det som er hverdag for dem til en fest for publikum.

(Anmeldelsen fortsetter under bildegalleriet)

At det er tett er ikke rart – de har spilt de samme låtene ei god stund nå. Men det gjør det desto mer imponerende at de stadig vekk trøkker dem ut som om konserten de spiller skulle vært den aller første – eller aller siste.

Erlend Hjelvik setter standarden allerede på tredje låt, med å crowdsurfe ut over et publikum som ikke legger skjul på forventningene til kveldens konsert. Smilende aggresjon forener scene og moshpit, noe som manifesterer seg tydelig i vokalistens fysiske møte med publikum.

Selv om konserten på Buktafestivalen på mange måter oppleves som en konsert jeg har sett før, liker jeg det like godt hver eneste gang…

Hjelviks jobb kan kanskje virke ekstremt takknemlig med et såpass brutalt samspilt komp i ryggen, men frontfiguren foredler de iørefallende riffa under den løpende leadgitaren med både stemme og scenenærvær.

En tre kvarter lang maktdemonstrasjon avsluttes med det nærmeste gutta kommer hiter – «Mjød» og «Orsmedar av rang». Og selv om maleriske omgivelser og et sjeldent solgløtt gjør det enkelt å trives i Paradisbukta denne kvelden, er det liten tvil om at det er rogalendingene på scenen som har hovedansvaret for det kollektive gliset publikum har iført seg.

Å skryte av Kvelertak fordi de er et godt liveband gir ingen originalitetspoeng. Men det er nå en gang sånn da, noe som gjør poenget vanskelig å komme utenom. Og selv om konserten på Buktafestivalen på mange måter oppleves som en konsert jeg har sett før, liker jeg det like godt hver eneste gang. Og det sier egentlig ganske mye.

Kvelertak har gitt seg selv en voksen fallhøyde før neste album. Men skulle det – mot formodning – være uinteressant og dårlig, kan de turnére med førsteplata som settbasis noen år til. Jeg kommer til å møte opp.

Tags: Bukta 2011, kvelertak