Hvor er de norske rockefilmene?
Norske musikere lever for kjedelige liv til å ende på det store lerretet, mener regissør.
Hans-Erik Dyvik Husby hos Skavlan. (Foto: Gorm Kallestad/Scanpix)
The Runaways kommer til norske kinoer og Hank Von Helvete spiller Cornelis Vreeswijk – men vi har fortsatt til gode å se norske musikeres liv bli spillefilm.
- Det må være et levd liv, mener Turboneger-vokalisten.
- Cornelis var en av Skandinavias første kontroversielle artister. Han levde så det ljoma, sier Hans-Erik Dyvik Husby, best kjent som Turboneger-vokalist Hank Von Helvete, til Lydverket.
Etter i fjor å ha gjort suksess som Jesus i musikalen Jesus Christ Superstar, er han for tiden i Sverige og spiller hovedrollen i en kommende film om den svenske trubaduren Vreeswijk. Det er en musiker som har en historie han kan identifisere seg med.
- Ja, absolutt. Det er veldig mange likheter, både et levd liv og en berg- og dalbanekarriere. Han var litt flinkere enn meg til å spille gitar, da.
Populær sjanger
Fredag er det norgespremiere på kinofilmen om Joan Jetts første band, The Runaways. Biografiske spillefilmer, såkalte biopics, har lenge vært en populær sjanger både i og utenfor Hollywood. Cole Porter ble foreviget i Night And Day (1946), og i nyere tid har filmer som Walk The Line, Ray og Control tatt for seg livene til henholdsvis Johnny Cash, Ray Charles og Ian Curtis (Joy Division).
Les om flere biografiske filmer i P3s musikkfilmguide
Her i Norge har det imidlertid vært dårlig med den slags.
- Hvilke norske musikere er det man skulle laget film av, da? spør filmskaper Even Benestad. Han jobber for tiden med en dokumentar om den norske kunstnerkarakteren Pushwagner.
- Det er utrolig mange flinke norske musikere, men de dramatiske historiene uteblir. Vi har ikke ”sex, drugs and rock’n’roll”. Norske musikere har ikke råd til det. Det er jo bra, det, men det blir ikke så bra filmer av det.
Benestad tror det vil være vanskelig å tjene nok penger til å finansiere slike filmer i Norge.
- Dette er ofte store og ganske kompliserte produksjoner. Man skal tilbake i tid, og det koster noen millioner. Når man lager sånne filmer i USA handler det tross alt om musikere som har internasjonal anerkjennelse.
- For nært for oss
Bård Ose, som hver lørdag sprer historier om musikk i P1-programmet PILS (”Populærmusikk ispedd litt sladder”), mener også det internasjonale potensialet er viktig for denne typen filmer. Han fremhever dessuten nærheten til nålevende norske artister som hemmende.
- Jeg vet ikke om noen hadde fått lov til å lage en film om DumDum Boys, engang. Det skal jo være en dramatisering, så virkeligheten må gjøres enda mer drastisk enn den er. Å hente fram mørke sider ved norske artister er noe vi er veldig forsiktige med i PILS, vi forteller ikke sånne historier uten at vi vet at det er greit.
Ose mener likevel ikke fraværet av spillefilmer om norske musikere er noe stort savn.
- Nei, jeg savner flere dokumentarer, jeg. En spillefilm er underholdning. Det var veldig gøy å se The Doors, men ikke som en måte å bli bedre kjent med Jim Morrison på.
Flere potensielle kandidater
Åge Aleksandersen, Joachim Nielsen, Alf Prøysen, Mayhem og a-ha er alle navn som dukker opp på spørsmål om hvilke norske artister som kunne egnet seg for en slik film. Benestad, Ose og Dyvik Husby er skjønt enige om at historien er det viktigste kriteriet.
- Skal du lage en musikkbiografisk film så må det være om et levd liv, i samband med en interessant suksess, sier Dyvik Husby.
- Det må være spektakulært, og så må det være en slags slutt. Jeg tror mange av de artistene som det burde eller kunne lages filmer om enten fremdeles lever, så karrieren ikke har nådd en konklusjon, eller at livet er litt for nært, så folk ikke etterlyser historien.
- Når kan livet ditt bli film, da?
- Det spørs veldig hvem som skal gjøre den og hvorfor. Det har vært veldig mange endringer den siste tida – bare de to siste årene av mitt liv har vært en film, i mitt hode. Hvis den skulle lages nå ville det blitt en veldig happy ending. Men jeg har på følelsen at det er mer å lage film om, da.
Tags: Bård Ose, biografi, biopic, Cornelis, Cornelis Vreeswijk, even benestad, Hank Von Helvete, hans-erik dyvik husby, Joan Jett, musikkfilm, pils, pushwagner, The Runaways
LOL!!!!!!!!!!!!!!!!!
(er ikke mere å si om den saken)
Rockefilmer er jo en nøtt. Likevel kan vel selv bøllete portretter gi en viss mening om de kommer fra statene, og stikkord her er vel ‘myte’ – samt ‘økonomi’. (Hvor mange ble vel ikke introdusert for Bukowski gjennom Mickey Rourkes fullstendig idiotiske rolletolkning?) USA er stort land, Norge er lite. Når så Hollywood går inn for å lage filmen, bekreftes viktigheten av artisten/poeten osv. – både for amerikanere og resten av verden. En slik bekreftelse vil selvfølgelig ikke komme ut av en norsk film. Det fins endog eksempler på gode rockefilmer. (’24 Hour Party People’ f.eks.) Lær derfor av disse, og legg bort alt som lukter av melodrama, så kan dette bli moro. Men har vi slike upretensiøse regissører her i landet?
Hertis ser nok for seg en fremtidig film om seg selv. Hans liv er jo ikke ulikt livene til både Cornelis Vreeswijk og Jesus…. En episk historie om den lange strabasiøse veien fra bortskjemt oppvekst på Oslos vestkant til forsiden på Se og Hør.
Jeg tipper forøvrig at hele turbogjengen er sjeleglad for at de endelig kan være kjendiser uten å måtte spille i punkeband.
Det er forøvrig masse norsk rockehistorie som kunne gjort seg på film. Men da må man også se på hva de har gjort musikalsk og ikke bare ta hensyn til Se & Hør faktoren.