Etter mykje løping mellom scener på torsdagen, valgte eg fredag å holde meg på et sted. Valget falt på Cosmopolite, som kunne servere den eklektiske blandingen 22, Miss Li og Anna Järvinen.

I filmen «Mitt liv som hund», har hovedpersonen som mantra at «man måste jo jämföra». Alt kan sammenlignes. Og sjølv om 22, Miss Li og Anna Järvinen beveger seg i tre vidt forskjellige musikksjangere, blir det naturlig å sammenligne når du ser alle tre bandene rett etter kverandre.

Først ut er 22, det nye bandet til Gåte-gitarist Magnus Børmark. I programmet beskrives de som et band midt mellom Joni Mitchell og Meshuggah. En beskrivelse som strengt tatt sier ingenting, siden det ikkje går an å forestille seg ka et band som ligger midt mellom Joni Mitchell og Meshuggah høres ut. Og det kan nesten virke som at de spekulerer i at folk ikkje skal skjønne greia deires, når du hører musikken. Det var ihvertfall sånn eg opplevde det. Etter tre låter tenkte eg; «Eg skjønner det ikkje…» Det nærmeste eg kommer i å beskrive musikken, er kunst-funk. Mykje bass og mykje lyse stemmer. Det er en blanding av Red Hot Chili Peppers, Mezzoforte og et kastrert Seigmen. Magnus Børmark har en egen hår-roadie som setter opp håret hans mellom låtene. Eg veit ikkje om det er ironi eller ikkje, men uansett er det ikkje stilig. Mot slutten kommer det en rolig låt, der du skjønner at bandet kan ha et potensiale. Men før den tid har du vært gjennom for mykje rotete funk til at du klarer å sette pris på det.

Då blir det en lettelse når Miss Li kommer på scene en halvtime seinere. Som så mykje anna av den bra musikken på by:Larm, så kommer ho fra Sverige. Ho er litt Regina Spektor, litt Nellie McKay og litt Gogol Bordello. Det er naiv piano-pop, (her meint positivt), ispedd kontrabass og blåsere. Det er umulig å ikkje la seg sjarmere. Når Miss Li mellom låtene snakker om at ho har lagt på seg og må knappe opp, innser du kor fint det er med band som ikkje tar seg sjølv så høgtidelig og som slapper av. I frykt av å høres ut som ei 80-år gammel dame; det var rett og slett trivelig.

Og vanskelig å følge opp. Når Anna Järvinen går på scena like etterpå, håper du at roen har smitta over. Det har den jo forsåvidt, men her blir det litt kjedelig. Det er rolig svensk pop, på grensen til jazz. Og når det er etter midnatt, merker du at publikum er utålmodig og du hører mange «Og ellers?»-samtaler rundt omkring. Selvfølgelig veldig irriterende, men samtidig tenker en at sjølv med et meir engasjert publikum, ville dette blitt litt kjedelig. Det er fint, men fint er ikkje nok. Eg tar meg sjølv i å intenst prøve å like det, men eg merker at eg detter ut. Det blir for anonymt, og eg legger knapt nok merke til når det er ferdig.