Lukas Kasha: Revelations

[Division/Musikkoperatørene]

Lukas Kasha har mye som andre band burde hatt.

Deler av Revelations viser at seksmannsbandet har låtteften Surferosa gikk glipp av og ballene Superfamily kunne hatt.

Med filharmoniske forventninger og et spent lydlerret vil jeg gjerne at Lukas Kasha skal eksplodere, få meg til å fly, eller i alle fall danse. Det får de innimellom til. «Feel It» er et vellykket glam-ete eksempel, med stor variasjon: frekk «Winter Games»-piano-flørt opp mot korharmonier – og elektroen står etterhvert i taket. Nesten helikoptertur – men på den rette sida av skamløst!

Lukas Kasha i studio:

[youtube PXspQhmH5Yo]

De to påfølgende spora, «Black Silhouettes» og «Revelations» er også hele, gode låter. Sistnevnte er faktisk stemningslåta Depeche Mode bør ønske seg ungdom nok til å begå (det klarer de selvsagt ikke i 2009, og ros til Lukas Kasha for å utfordrere mesterne).

Både produksjon, vokal- og instrumentalleveransene lover at dette er et band som veit hva de vil levere – antakelig fordi de har spilt mye sammen. Den gode produksjonen og det sterke spennet i lydbildet skaper imidlertid forventning om flere kraftfulle melodier-  flere «Love Abuse»-s, om du vil-  som sitter shmock limt fast i hjernen når plata er over. Flere av låtene her kunne trengt mer klister, noe som ville ha gitt albumet en følelse av helhet.

Revelations er en oppløftende, men ikke fullendt, opplevelse.

Siri Narverud Moen

Tags: anmeldelse, Lukas Kasha, Revelations