Melankolikeren Emil Svanängen har laget vakker pop under navnet Loney Dear siden 2003. Med ferske Hall Music treffer han nok en gang blink med sine sørgmodige, tidvis sakrale og vakre melodier. Det er vanskelig å ikke treffe paralleller til både Bon Iver og Sigur Rós, men hva gjør vel det? Dette er jo popmusikk på sitt fineste!

Låter som «D Major» og «What have I become» viser spennet i denne plata. Førstnevnte så trist, sår og saktegående (altså, sakte på den gode måten) at man ender opp med en anelse vondt i hjertet hver gang man hører den. «What have I become» derimot, er en energisk duett med Malin Ståhlbergs som skaper en slags lykkelig slutt på en plate som til da har bestått av ti spor med deilig tristesse.

Låtene er upåklagelig arrangert og inneholder det man ønsker seg fra en god popplate; strykere, pauker, blåsere og et deilig kor. Det merkes at multi-instrumentalist Svanängen har tilbragt det foregående året på tur med et kammerorkester – strykerne spesielt glir elegant inn sammen med svenskens myke vokal.

Loney Dears tidligere utgivelser bør heller ikke forbigås i stillhet. Sofistikerte Loney, Noir fra 2007 kler de mørke høstkveldene vi har foran oss utmerket. Svanängens falsettaktige, varme vokal kombinert med de orkestreringen han selv står for (gitar, bass, klarinett, saksofon, trommer – mannen spiller jo alt) gjør at dette er låter man kan høre igjen og igjen, og stadig oppdage nye, vakre elementer.

Du kan høre Hall Music her.

Loney Dear – My Heart from AdF / Newfoundland Tack on Vimeo.

Tags: Hall Music, Loney dear, Lydverket Elsker