The great divide. Illustrasjon av næringskjeden i den amerikanske musikkbransjen. Illustrasjon: Theroot.com.

I vår daglige søken etter interessante nyheter og historier å fortelle på våre nettsider, kom vi en dag over en artikkel i Washington Post-magasinet The Root. Den forteller historien om hvordan næringskjeden fungerer i amerikansk platebransje, og hvor mye en artist eller låtskriver faktisk sitter igjen med etter å ha gitt ut ei plate.

Det viser seg at du skal selge GANSKE mange skiver før du faktisk begynner å få feite inntekter som artist – i hvert fall i USA. Undersøkelsene til The Roots har gjort viser nemlig at for hver 1.000 dollar som kommer inn fra platesalg, ender en gjennomsnittlig musiker opp med 23,4 dollar. Altså omkring 2,34 prosent. Det er svært mange som skal ha sin del av «kaka» og – dersom man er et band, er det kanskje også mange om beinet internt i gruppa.

Uansett; inspirert av denne artikkelen fra 2010 ville vi forsøke å finne ut hvordan virkeligheten er for norske artister og band som gir ut plate. Hvor mye kan de forvente å sitte igjen med når utgivelsen deres selges i butikken eller over nettet?

Jørn Dalchow i plateselskapet DaWorks er naturlig nok opptatt av sine egne kostnader, men mener denne amerikanske modellen er noe utdatert.

- Denne artikkelen bygger på en veldig gammel og ikke minst amerikansk modell. En del er nok annerledes i Norge, mener Dalchow.

Jørn Dalchow er sjef i plateselskapet daWorks. Foto: Hilde Wahl.

- Det er alltid morsomt å se slike kaker fordi når det står et stort stykke tildelt plateselskapet sier det ingenting om alle de kostnadene selskapet skal dekke med det kakestykket. Risikokapital som ofte er betydelig. I USA er det vanlig med flere fratrekk enn i Norge før artisten får sine penger – bl.a. produsentroyalty og innspillingskostnader er ikke uvanlig trekkes fra artistens andel.

Bjørn Rogstad i Emi Norge mener musikkselskapenes rolle er i ferd med å endre seg drastisk i forhold til tidligere tider.

- Nå som hvem som helst kan gi ut hva som helst når som helst er ikke musikkselskapene mer verdt enn det de tilfører. Det var litt annerledes før, da selskapene kontrollerte distribusjonen. Da var de langt vanskeligere å gå utenom, og da snakker jeg selvsagt om digital distribusjon versus fysisk distribusjon.

Jørn Dalchow mener det i vår norske del av verden er det digitale regnestykket som er det mest aktuelle å se på. Da er det ofte vanlig at artisten eier sitt eget opptak som de lisensierer ut til en distributør.

- For lisensavtaler der artistens, produksjonsselskap eller lignende eier masteren [originalopptaket red.anm.], vil det vanlige være en 50/50-fordeling av penger som kommer inn fra distributøren. Fra dette må royalty til artist, produsent og faste kostnader dekkes, forklarer han.

- I en artistavtale – også kjent som innspillingsavtale – mottar artisten alt fra 15 til 50 prosent, basert på artistens status, antall solgte, kostnader og andre parametere som er del av selskapets vurdering og forhandling. Plateselskapet står da for alle kostnader i prosjektet og bærer all risiko, sier han videre.

Bjørn Rogstad er general manager i EMI Norge. Foto: Kjetil Ree, Wikimedia Commons.

Den endelige, men kjedelige konklusjonen til Bjørn Rogstad i Emi Norge er at det ikke finnes noen fasit for dette.

- Det går faktisk ikke an å si noe generelt om hva artistene sitter igjen men etter en plateutgivelse. I tillegg til at salgstallene spiller inn så finnes det omtrent like mange avtaletyper som det finnes artister, forteller han.

- Hvem som investerer hva (i form av ressurser – tid, penger og kompetanse), pluss risiko og potensiell oppside avgjør fordelingen av inntekter.

Jørn Dalchow mener det er markante forskjeller i den norske bransjen sammenliknet med den amerikanske.

- Risikokapital er ofte betydelig. I USA er det vanlig med flere fratrekk enn i Norge før artisten får sine penger – blant annet produsentroyalty og innspillingskostnader er ikke uvanlig trekkes fra artistens andel. Det er også et marked som i større grad har støtteapparat til artistene, som tar andeler av salget. Men de kreerer som regel også samlet sett større omsetning.

- I lille Norge er det oftere kortere vei fra forbruker til artisten, mener han.

I tillegg mener Rogstad oversikten den amerikanske framstillinga gir, er grovt forenkla.

- Den ser også ut til å være basert på fysisk salg. Noe som kjent er mindre og mindre relevant i Norden. Dessuten er næringskjeden ikke like stor i Norge. Advokater og «business managers» finnes for eksempel finnes ikke her [på samme måte som i USA red.anm.]. Også vil den i bandet som skriver låtene for eksempel tjene mer [enn de andre].

- I tillegg er det også slik at en suksessfull utgivelse «booster» andre inntektskilder som grafen ikke tar hensyn, som livespilling, publishing, events, med mer.

I en tid der digital distribusjon betyr stadig mer blir dette en stadig viktigere faktor å regne med. Men til tross for at norske komponister ser ut til å få stadig mer av den digitale kaka, mener Christian Wadahl Uhlen i Gramo at artistene gjerne kommer dårligere ut ved digital distribusjon.

Christian Wadahl Uhlen, advokatfullmektig ved GramArt. Foto: Eva Rose, GramArt.

- Artistene kommer skjevere ut ved streaming enn ved fysisk salg. Begrunnelsen er at plateselskapene ser ut til å ha lagt seg på en linje der de på generelt grunnlag avregner artistene med samme royaltysats for streaming som for fysisk salg, sier Wadahl Uhlen.

Det går for tiden en heftig debatt mellom artistorganisasjonene og produsentene, der artistene mener de skal ha en større andel av inntektene når en låt streames enn når den selges fysisk på en cd. Mange av distribusjonskostnadene forsvinner som kjent når man går fra fysisk til digital distribusjon.

- Ved streaming er selskapets inntekt en ren nettoinntekt, slik at de sitter igjen med alt etter at royalty er utbetalt. Ved fysisk salg er dette annerledes, ettersom selskapet må dekke kostnader til blant annet trykk og distribusjon etter at royalty er utbetalt. Denne besparelsen ved streaming lar ikke selskapene artistene få del i, mener Wadahl Uhlen.

- Det er påfallende at så og si alle selskapene synes å ha lagt seg på en koordinert linje når det gjelder denne royaltypraksisen ved streaming, på tross av at linjen ligger så langt fra hva som er en naturlig tolkning av kontraktene.

Tags: Bjørn Rogstad, Christian Wadahl Uhlen, EMI, GramArt, Jørn Dalchow, Næringskjeden i norsk musikk