Skitliv:Skandinavisk Misantropi

[Season Of Mist / Indie Distribution]

A hit and a miss… antropi

Abo Rasuls to bøker  «The Cocka Hola Company. Skandinavisk Misantropi» og «Macht Und Rebel. Skandinavisk Misantropi 2» er en av de mest krakilske og grundige utdritningene i nyere norsk literaturhistorie, og de som drites ut mest deri er dem som favner om motkultur og påstår det er antikultur. De som roper ut mot flokktankegang i kor og gang på gang understreker hvor mye de driter i hva flertallet synes om dem i et forsøk på å vinne aksept hos mindretallet. Nå er tittelen lånt til ei skive hvis målgruppe (det mørkeste av ord) er mer eller mindre konservative svartmetallfans. It’s like rain on your wedding day.

Med det sagt er det ikke så fryktelig konservativ svartmetall Maniac (Mayhem) og kompani serverer her, men heller en mid-tempo og Sabbath-dynka affære, mer livstrøtt enn aggressiv, mer foraktfull enn rasende. «Hollow Devotion» høres for eksempel ut som det sakte mellomspillet i Faith No More-låt trukket ut til åtte minutter. Kun i siste halvpart av «Densetsu» spilles det fort. Ting blir altså litt ensformig.

Variasjonen Skitliv jobber frem funker nemlig skjelden som mer enn kosmetikk. Gitarreverberingen bak riffet på «Slow Pain Coming» tilføyer låta en solid ingenting men er klokt skrudd så langt ned at den lett kan ignoreres. Diktlesninga til David Tibet på «Towards The Shores of Loss» er forfriskende som en ren stemmemessig kontrast til Maniacs fresing, men ordene hans er pent lite givende.

Det er også klart at «Skandinavisk Misantropi» er et album-album. Skiva åpnes med fem drøye minutter av generisk skumle lyder der ett hadde vært mer enn nok, og avsluttes med «Scumdrug»: åtte minutter hypnotisk enformig gitarklimpring med vekslende vokal over. Disse sporene er en ramme, en kontekst til det imellom, men de ender desverre mest opp med å understreke platas største svakhet, nemlig at den er litt kjedelig. De gode øyeblikkene (ovennevnte vokalkontrast på «The Shores of Loss», hele «A Valley Below» etc) finnes, men de er spredt for tynt over for mye, og det som utvilsomt er ment som et enkelt storverk blir en stykkevis og delt skippefest.

Peter Vollset