Envy har gått fra å være Ukas Urørt til Spellemannprisvinnere i underkant av et par år. Etter en fortsatt mye omtalt opptreden på Urørtscenen på fjorårets by:Larm har det gått én vei. Live er gutta et av de sterkeste kortene norsk rap har å tilby; som vinnere av beste usignerte liveband på Emergenza kreves at hatten må tas av for Nicolay Sereba og Vincent Dery.

Det er forståelig at de vil mye nå. Kjøre på siden de får gode tilbakemeldinger. Og The Magic Soup And The Bittersweet Faces er godt håndverk, men samtidig flinkispreget. Det låter teknisk dyktig, sjarmerende og perfekt for radio og scene. Men en mer hørbar brodd kunne ha ha kostet på seg.

TMSATBF frir i stor grad til radioformatet. Tre av disse sangene (“One Song”, “Go Loud”, “Everywhere”) var i rotasjon allerede før de slapp albumet. Og de har såvidt begynt. Det vitner om at Envy-gutta kommer til å til å bli blant landets ledende i sjangeren. De har stayer-genet i seg.

Envy – «Go Loud»:

Pågangsmot har 90-modellene flust av, og det merkes. Dreamwork: Why Not Me, teipen fra 2010, var et friskt pust, og debutalbumet med den noe interne albumtittelen følger fint opp og favner desto bredere.

Albumet teller femten spor. Swizz Beatz-inspirert på “Go Loud”, Busta Rhymes anno “Put Your Hands Where My Eyes Could See” på “BOH”, samt sjelfull på “5 Star” og “No Love In The Club”, vitner om rappere med kjærlighet for gamet og teft for det kommersielle.

Den nye skolen er her. Den trenger bare litt mindre finpussing.

Ali R. S. Pour

Tags: Ali R. S. Pour, anmeldelse, Envy, Lydverket, plate, The Magic Soup And The Bittersweet Faces