Live på lørdag: Deerhunter
Et av verdens beste band akkurat nå, Deerhunter, spilte nylig en minikonsert i musikksiden Spinners Interface-serie. Se og hør det hele her.
Det er fullt mulig å slå i hjel rause deler av helgen på å tråle nettet etter eksklusive liveopptredener. Start gjerne her hos oss i det rikholdige Lydverket spanderer…-arkivet, og når du har boltret deg der en stund, kan Spinners Interface-serie være et fornuftig sted å klikke seg videre. Jamie Lidell, Gold Panda og The Walkmen er tre ferske eksempler på et gjennomgående høyt nivå, og sist ut er altså den eksperimentelle popkvartetten Deerhunter.
Deerhunter spilte fem låter for Spinner, alle fra den universelt hyllede nye platen Halcyon Digest, som vår anmelder Jørgen Hegstad beskrev slik i sin femmeranmeldelse: «[...] i et gjennomtenkt, vakkert og klart lydbilde har de utviklet seg en retning som stryker lytteren mothårs på en pirrende måte, dette er lyden av den søte pop-kløe og et band som endelig for fullt klarer å leve opp til forventningene«.
Aller størst er den 17 minutter lange fusjonen mellom svært vakre «Helicopter» og Jay Reatard-hyllesten «He Would Have Laughed» (se i øverst saken). Mektige saker. Få også med deg et intervju med bandet i den nederste videoen.
Tags: Deerhunter, Interface, Live, Lydverket Spanderer, minikonsert, Spinner
Vakkert!
En skam hvis ikke en norsk festival booker de til sommeren!
Er de plaget med feedback på konserter? Ser ut som de prøver å spise opp mikrofonene sine
Musikken, oppbygging og lydbilde var både bra og interessant. Dog bare på første låt. Så «fadet» de hen.
No har eg ikkje hørt albumet. Etter å ha hørt lydklippene Desire Lines og Fountain Stairs gjør eg neppe det heller. Å kalle dette vakkert é å ta litt drøyt i. Småsur vokal til tider ødelegger for det vakre i så henseende. Det samme gjør det at vokalen virker totalt likegyldig.
Og faktisk var siste, Memory Boy, så begredelig at eg ikkje gidder å klikke på lenken til bandets hjemmeside engang.
Eg har en teori om 90% dritt. Det é den andelen av musikk en musiker bør gjennomarbeide på nytt eller unngå å gi ut. Eg har bortimot 95% og lever i håpet om at ingen tar en Elvis på meg etter min død slik de har gort med Michael Jackson.
Jeg ser argumentet ditt om at vokalen tidvis er sur her. Men din altompsennede teori om dritt bør vel heller angå de feltene hvor musikere faktisk har muligheten til å gjennomarbeide uttrykket sitt på en god måte. Noen band låter bedre på plate enn de gjør live, sånn er det, og det mener jeg vi har tonnevis av plass for at faktisk er helt forbanna greit i dag. Memory Boy er i mine øyne en av de beste tre låtene på Deerhunters nye album. Om de har gapt over og ikke klarer å fremføre den live med hell er for meg totalt uinteressant.