A Camp - Colonia
Liv i leiren
A Camp: Colonia [Universal] A Camp, Nina Perssons stadig viktigere sideprosjekt, låter mest av alt som The Cardigans med kledelig senkede skuldre. “We’re gonna party like it’s 1699”. Allerede fire tekstlinjer ut i Colonia gjør Nina Persson det klart dette oppfølgeralbumet har lagt festen til et dyrere, mer dekadent nabolag enn den rustikke, selvtitulerte førsteplaten […]
A Camp: Colonia
[Universal]
A Camp. Foto: MySpace
A Camp, Nina Perssons stadig viktigere sideprosjekt, låter mest av alt som The Cardigans med kledelig senkede skuldre.
“We’re gonna party like it’s 1699”. Allerede fire tekstlinjer ut i Colonia gjør Nina Persson det klart dette oppfølgeralbumet har lagt festen til et dyrere, mer dekadent nabolag enn den rustikke, selvtitulerte førsteplaten fra 2001.
Siden den gangen har hobbyduoen blitt trio med betydelig større pondus som band, og skiva har – tross lyriske nikk mot dyrelivet på afrikanske savanner så vel som fordums kolonitider – med rette blitt beskrevet som et storbyalbum; nærmere bestemt en hyllest til New York, byen Persson og hennes ektefelle og bandmedlem Nathan Larson (Shudder To Think), kaller hjem.
Der The Cardigans, som frem til nå har vært Perssons hovedbeskjeftigelse, har levert stadig mer sprikende og uengasjerende albumtugivelser, fremstår A Camp som et langt mer enhetlig prosjekt. Popsensibiliteten som har preget alle de involvertes musikalske fortid (tredjemann Niclas Frisk tjente lenge til salt i grauten med Atomic Swing) er både vedlikeholdt og gjennomraffinert, fra det ABBA-flørtende førstekuttet ”The Crowning” til soulpop-pastisjen ”My America” og den bransjekritiske snutten ”I Signed The Line”, ett av flere øyeblikk her som ville passet utmerket inn på Rufus Wainwrights siste par skiver.
«The Crowning»:
Det låter flott og dyrt, men Perssons kanskje fremste kvalitet som vokalist – la oss kalle det levd liv – holder låtene fra å tippe over i platthetens prangende hengemyr. ”Love Has Left The Room” og ”Golden Teeth And Silver Medals”, en nydelig duett med Nikolai Dunger, er to eksempler på at bandet fikser rørende, tidløst balladeri bedre enn de fleste i 2009.
Colonia taper først momentum mot slutten – ”It’s Not Easy Being Human” og ”The Weed Had Got There First” oppleves først og fremst som lovende skisser framfor fullverdige låter, og ting kan tyde på at følelsen av overskudd kan ha hemmet den kritiske sansen ørlite underveis. Like fullt: A Camp begynner å bli et band det er vanskelig å mislike og umulig å avskrive.
Marius Asp
Tags: a camp, anmeldelse, Colonia, plate
I enjoy you because of all of your work on this blog. Betty delights in managing internet research and it’s really simple to grasp why. A number of us learn all regarding the compelling mode you offer reliable strategies through your blog and as well strongly encourage response from some others on the topic plus our own princess is actually starting to learn a lot. Enjoy the remaining portion of the new year. You’re the one conducting a first class job.