Paul Simon har vært artist i femtifem år, først sammen med Art Garfunkel til 1970, deretter som soloartist. I 1986 ga han ut albumet Graceland, en utgivelse som var svært kontroversiell da den kom. Dette fordi Simon spilte inn albumet i Sør-Afrika sammen med sørafrikanske musikere, og brøt dermed FNs kulturboikott av apartheidregimet.

Graceland ble likevel en kunstnerisk og økonomisk suksess, tross fordømmelsene. På grunn av plata (og den etterfølgende turneen) fikk sørafrikanske musikere som Ladysmith Black Bambazo og Hugh Masekela vist seg frem, sammen med allerede godt kjente Miriam Makeba. Tjuefem år etter er Paul Simon nå på veien med en jubileumsturné for albumet. Bidragsyterne er stort sett de samme som på den opprinnelige plata, men også med noen nye.

Det var et forventningsfullt publikum som hadde fylt Oslo Spektrum. Mye grått eller manglende hår var å se, men også forbausende mange yngre mennesker. Selve konserten var delt i to, hvor Paul Simon først spilte et sett med kjente gamle sanger, som «Kodachrome», «Slip Slidin’ Away», «Me And Julio Down By the Schoolyard» og «50 Ways To Leave Your Lover» – alt med sitt eget band. Selv om det aldri tok helt av, låt denne halvdelen veldig bra. Simon hyllet også flere gamle helter som Jimmy Cliff, Elvis Presley, og Chet Atkins – av alle – med låta «Wheels».

Etter «The Obvious Child» introduserte han Ladysmith Black Mambazo og Graceland-avdelingen av konsertsettet. Det sørafrikanske koret gjorde to låter på egenhånd, samt «Homeless» sammen med Simon. Jeg synes dette partiet ble noe langtekkelig, og etterpå – med det opprinnelige Graceland-bandet på scenen – gikk det en stund før det tok skikkelig av. Den som bidro til oppturen var trompetlegenden Hugh Masekela. Han fikk spille tre låter, hvor den siste, «Stimela», fikk fart i publikum. Derfra og ut var det høy stemning blant de nesten 7000 publikummerne.

Hvordan låter Graceland 25 år etter? Overraskende bra, men med noen ankepunkter. På skive er det viktig å få hitlåtene presentert tidlig, og på Graceland er de beste låtene på første halvdel av plata. På konsert fungerer det ofte annerledes, og Spektrum-settet sluttet med «Gumboots», «Under African Skies» i duett med Thandiswa Maswai, og deretter «Graceland».

Av albumets elleve låter var det kun «All Around The World Or The Myth Of Fingerprints» som ikke ble spilt. Dette er trolig på grunn av en gammel konflikt mellom Simon og Los Lobos som originalt spiller på låta. Konserten ble avsluttet med to Simon & Garfunkel-låter – «The Sound of Silence» og «The Boxer», etterfulgt av «Late In The Evening» og «Still Crazy After All These Years”.

Helhetlig var det en strålende konsert med mange høydepunkter, og det var en fryd å se og høre Hugh Masekela og alle de andre fantastiske musikerne. Paul Simon er hele tida sjefen, og begge bandene hans var velspilte og disiplinerte, om enn litt i overkant. Samtidig vet de å trå til, som på «You Can Call Me Al». Men selve Graceland-delen av konserten ble for lang på grunn av alle de gode intensjonene om å la de forskjellige bidragsyterne få presentere seg. Men på en konsert med nesten tretti låter, hvorav noen av rockhistoriens beste, må vi kanskje tåle et par dødpunkter?

Per Ole Hagen

Tags: anmeldelse, Graceland, konsert, Lydverket, Oslo Spektrum, P3, paul simon, Per Ole Hagen