School of Seven Bells. Foto: Guillermo Herren/myspace.com/schoolofsevenbells

Omkring 1500 band spiller på SXSW de neste dagene. Da kjenner man ikke alle fra før. Disse lover godt basert på den ene låta som frydet øret på vei til Austin.

Den 23. utgaven av SXSW har flere band og artister på programmet enn noen gang. I løpet av fire dager spiller band i alle former og genre fra hele verden over hele byen, på konsertarenaer, barer, butikker, parker og klubber. Mange er gjengangere og kjenninger i både SXSW-sammenheng, på blogger og i cd-spilleren, majoriteten er derimot ukjente navn man må researche eller flakse seg til å få oppleve.

I så måte er de tradisjonelle torrentene med over seks gig musikk, inneholdende alle låter med artister registrert på SXSWs hjemmesider, en potensiell musikalsk gullgruve. På flyet til Austin ble de kjørt på shuffle. Mengden regelrett møkkamusikk er påfallende, men blant all søpla glitrer en og annen juvel. Forhåpentligvis rekker jeg få med meg disse, som kun basert på den ene låta på min sorte iPod – lite – er potensielle smashing konsertopplevelser:

The Jonbenet – ”The Memphis Blues”
Ingen SXSW uten tradisjonell, amerikansk hardcore med lokale røtter. Eller, de er i hvert fall fra Houston, Texas, og viser seg å ha holdt på noen år. Måtte de røske nakken av oss når de spiller denne onsdagen.

The High Strung – ”Standing At The Door of Self Discovery”
Ah, hellige feelgood! Noen som husker The Polyphonic Spree? Indiekoret med fargerike kapper og selvhjelpstekster. Okke som. La momentumet deres være akkurat så fjernt som det føles, og jeg hører heller denne beslektede låta på repeat til de spiller på lørdag. Indie-overdosen kan inntreffe. Får så være. Jeg tåler det.

Steed Lord – ”Remember Me”
Hvem er årets The Whip, spør noen av oss seg selv. Hvem lager den beste festen på SXSW i 2009? Det kan meget mulig være Thunderheist, men denne islandske blogsterkvartetten har nok juice i synthene, krutt i trommene og 80s-kjærlighet i vokalen til å sette festen.

Shayna Steele. Foto: Curtis Brown/myspace.com/shaynasteele

Shayna Steele – ”What Are We Giving”
Vitner om en R&B-røst hakket frekkere enn Angie Stone, mer tradisjonell enn Janelle Monae, mer funky enn begge disse. Når denne låta treffer øret skammer jeg meg litt for ikke allerede å kjenne til henne, New York-jenta er dessuten ingen nykommer. Leverer hun i nærheten av dette på scena er gode ting i vente. Albumdebuten ventes i sommer.

The Moi Non Plus – ”I Lie”
Dette forteller at det utvilsomt er annet enn liberal narkolovgivning å hente fra Amsterdam (jada, og tulipaner). Repetitiv, suggererende og halvmørkt, ikke uten en viss appell til dansefoten. To menn på gitar, trommer og samples kan noen ganger være alt som skal til.

The Hall Monitors – ”Girls”
Jenter liker man jo, også når det synges om dem med vrengt lyd og skamløs inspirasjon fra 60-tallets rockere. Washington DC kan tydeligvis garage rock også. Jeg gleder meg både til konserten og albumet deres.

Sun Araw – ”Hive Burner”
Spaceman 3, Suicide, My Bloody Valentine – fine band. Sun Araw fra Long Beach, California, høres også ut til å være et slikt fint band. Du vet, som lager lange, dubba låter med vrengte vegger av gitarer, sporadisk og vag vokal, og psykedelia innenfor den utvaska t-skjorta.

School of Seven Bells – ”Half Asleep”
Brooklyn-trioen er definitivt beslektet med californierne ovenfor, men både mer strukturerte og mye, mye penere. Muligens det peneste bandet på hele festivalen. Ja, også er låta fantastisk. Drømsk, rytmesterk popmusikk.

Tags: school of seven bells, shayna steele, steed lord, sun araw, sxsw09, the hall monitors, the high strung, the jonbenet, the moi non plus