Lite frykt, en del avsky i Austin, Texas
Hypetåka ligger tykt mellom spillestedene under SXSW. Da er det fort gjort å gå seg vill. En skallet gammelpunker viste hvor skapet skulle stå, mens unge Sub Pop’ere, kvinnelige retropoppere og kanadiske gjøglere ikke innfridde skikkelig. Igjen startet konsertdagen med et måltid på ærverdige Jamie’s, hvor P3 ferierende Henning Severud og Jørgen Hegstad endelig fikk sin […]
Hypetåka ligger tykt mellom spillestedene under SXSW. Da er det fort gjort å gå seg vill. En skallet gammelpunker viste hvor skapet skulle stå, mens unge Sub Pop’ere, kvinnelige retropoppere og kanadiske gjøglere ikke innfridde skikkelig.
Igjen startet konsertdagen med et måltid på ærverdige Jamie’s, hvor P3 ferierende Henning Severud og Jørgen Hegstad endelig fikk sin debut torsdag ettermiddag. Det viste seg å bli dagens første skuffelse. Den ellers upåklagelig raske servicen hos våre spanske venner gjorde at vi måtte høre langt etter konserter med både Juiceboxxx og CHLLNGR. Kesostappet slepte vi oss heldigvis i tide til å ramle over St. Louis-bandet So Many Dynamos på Emo’s Jr.
Kramgo’ korsang
Vi kan alle få nok av indiegauking. Mylderet av skålete korsang visualisert med hoppende, bebrillede, ubarberte (indieskjegget er såvisst ikke forsvunnet) menn med perkusjon som hovedinstrument, er regelrett patetisk. Gleden blir derfor betydelig større de gangene man ved et uhell kommer over et band som behersker det. So Many Dynamos gjør i stor grad det. Etter denne konserten å dømme har de den sedvanlige danse-og-synge-masse-i-kor-basisen, men med gode deler punkfunk i tillegg. Dessuten synger de, ikke bare skråler. Jeg har dessverre ikke hørt noen av deres to album. Det skal jeg definitivt snart.
Off/Off!/Uff
Tidligere Beulah-frontmann Miles Kurosky sendes derimot tilbake til glemmeboka. Gamlebandet hans hadde noen skjønne øyeblikk, den bleke, pregløse gubbeskjorterocken han viste i Austin låt først og fremst uinspirert, med plagsomme Lou Reed-ambisjoner. Trompet, eller ei; gjesp.
En helt annen tynnhåret herre uten skjorte, men med gjøglepunkdreads, hadde fått all energien Kurosky manglet. Keith Morris fra legendariske Circle Jerks og Black Flag har slått hodet sammen med tidligere Redd Kross-medlemmer i bandet OFF!. De har ikke en original åre i kroppen, men lirer av seg klassisk hardcore punk av den tidligste skolen. Kjapt, hardt, frekt. En svett og fillete fakkel i hipstertåka, som er borte igjen etter et heseblesende kvarter.
Deretter går det, med ytterst få unntak, i skuffelse etter skuffelse. Avskyen siger på.
Torontos DD/MM/YYYY har festivalens kjipeste bandnavn (i god konkurranse med UUVVWWZ og Led Zeppelin 2), men de har den dårligste sveisen også. Selv om de har visse øyeblikk å sette pris på i innspilling, er de en lidelse i konsert denne kvelden. Medlemmene bytter instrumenter for omtrent hver låt. Det stopper dem ikke fra i livesammenheng å være alt det tidligere nevnte So Many Dynamos ikke ér.
SXSWs dårligste hår gjorde dessverre at jeg bare rakk de to siste låtene til de gamle kjenningene Rouge Wave. Nivåforskjellene var latterlig. Dette er fortsatt et tidvis glimrende band, som dessverre aldri har kommet helt til den overflaten de har fortjent. De noe ferskere Le Loup føyer seg minutter seinere inn i rekken av synge-mange-samtidig-rekken, men overrasket med Animal Collective-kvaliteter og -nikk som fordrer til å sjekke dem ut ytterligere.
Hype til besvær
Det samme kan man dessverre ikke si om ungfolene i Sub Pop-bandet Avi Buffalo. På plate har de servert lekker gitarpop perfekt for de som er lei Band of Horses, men som likevel vil ha mer av det noenlunde samme. Live høres det ut som stemmeskiftet ikke hadde kommet likevel, og låtene drukner i spinkel lyd og energifattig fremføring. Dette var på forhånd et av bandene jeg gledet meg til å se live. Dette er i ettertid en av de største skuffelsene.
Seattles The Dutchess & The Duke var i så måte ikke en skuffelse, for jeg svinset bare innom. De stod for et knippe enerverende minutter med en pregløs, skjeggete tjukkas og en dame med møkkete Janis Joplin-komplekser med hver sin kassegitar. Jeg blir sliten bare av å tenke på dem og den tarvelige, intetsigende folkfloppen deres.
Uflaks?
California-jentene i Dum Dum Girls var derfor en liten opptur, selv om de i denne sammenhengen slet med å få det skikkelig i gang. De har gode låter, den formeltro garasjepopen deres er akkurat formelorientert nok til at det kler dem, og de ser - vel – ekstremt formeltro ut. Og samtidig som flere never 60′s dollars. I en mørk kjeller med god lyd vil de garantert ta seg bedre ut, også musikalsk. Disse er ikke skapt for et hvitt telt med plastlyd og sjokklys. Jeg halvsover, men med ett øye åpent.
Get Cape. Wear Cape. Fly VS P3s musikkprodusent Jørgen Hegstad
Og prisen for SXSWs døveste kjeramikkmerch går til… Tides of Man
Year Long Disaster i Austin. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Holy Fuck på Mohawk i Austin. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Keith Morris punkmimrer:
[youtube RcE9VZFQgIM]
Tags: avi buffalo, dd/mm/yyyy, dum dum girls, le loup, miles kurosky, off!, rouge wave, so many dynamos, SXSW
Hva er det med den negative journalistikken, Setning etter setning på syting. Og forresten, å begynne en generell musikk anmeldese, med å anmelde frokosten, da tror jeg du har havnet i feil redaksjon. Forklaringen på din enorme skuffelse må ligge igrunn til dårlig planlegging. Noen minutter her og noen minutter der, er dømt til å skape hodebry hos de fleste. Det er bedre å utelate noen for å så skape en anmeldelse som er berettiget, enn å høvle over hele dritten, og gulpe opp svada.
Haha, dutchess & the duke er da et nydelig band, med to vanvittig bra plater bak seg. Hadde bare lydverket sine journalister hatt god smak…