Det er ingen manko på psykedelisk, malende og drømsk støypop – la oss nå for enkelhets skyld kalle det shoegaze - i den norske undergrunnen for øyeblikket. Snarere tvert imot.

Men The Lionheart Brothers er ikke bare blant bandene her til lands som har leflet lengst og ivrigst med denne estetikken; de har også befunnet seg i periferien av den, med et mer flagrende og gemyttlig utgangspunkt enn mer ekstreme og kjølige åndsfrender som henholdsvis Serena-Maneesh og 120 Days. Den majestetiske singelen «5o Souls and A Disco Bowl» var den 3. mest spilte låten på P3 i 2007; et ekstremt utslag av allsangbarheten som sniker seg fram i gruppens uttrykk fra tid til annen.

Den er det ingen overflod av på Matters Of Love And Nature. Bandet har snarere vendt blikket nedover, oppover og innover, med seks lange og til dels krevende låter som resultat. Åpningssporet «In The Woods» er en øvelse i ekstatisk krautrock, uten annen hørbar funksjon enn å låte tøft. Det gjør den. «The Drift» (et nikk til Scott Walker, tro?) kan kanskje beskrives som en høfligere, mer nervøs slektning av nevnte Serena-Maneeshs «Aishya Abyss», mens «Singing Aura Lea» flyter seigt på en regelrett nifs legering av hinsidig vokal, tablas, etiopiskklingende harmonikk og tiltagende, tiltalende bråk.

«The Desert (We Are Monsters Remix)»:

The Lionheart Brothers | Myspace Music Videos

Det eneste tilløpet til sjangertro materialtretthet her bærer tittelen «Mysteries»; den får meg til å tenke på alt det fine man kan gå glipp av det man fikserer blikket på skotuppene. «The Desert» ramler imidlertid avgårde med en uvørenhet som gjør gåsehuden som setter inn idet «You Never Should Have Looked» flyter over en ten(k)t nattehimmel nærmest overveldende.

Disse snaue 40 minuttene løfter nivået på norsk platesamlerrock ytterligere, helt enkelt. Og som lyttere blir vi sittende igjen som de store vinnerne.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Lionheart Brothers, Lydverket, marius asp, Matters Of Love And Nature, plate