MGMT, Hovedscenen

Debutalbumet til den tungt bloggede Brooklyn-duoen MGMT (tidligere uttalt «management», men ikke nå lenger), Oracular Spectacular, ga grunn til å håpe på en forrykende konsertopplevelse på Hoves hovedscene.

Ikke bare på grunn av den svært fortjente hitsingelen «Time To Pretend», men også resten av albumet, som uanstrengt pendler mellom skakk pop-elektronika og glamorøs, lett progga søttitallslyd med hår i øynene og ulovlige substanser pumpende i skallen. Dette er unge gutter med god smak og evne til å omsette den i en elegant, egenartet melodisk signatur.

Bandet innfridde imidlertid bare delvis. Vokalist Andrew VanWyngarden er sannsynligvis den kuleste indie-kegasen som står på en scene under årets festival, men stemmen hans bærer langt dårligere i levende live enn på plate – i alle fall på en arena som hovedscenen på Tromøya. Særlig de mest kantete låtene, som fungerer best på plate («Electric Feel», «Kids», «Time To Pretend») mangler noe i godværet – kall det gjerne tyngde – og begynner etterhvert å tære på tålmodigheten.

Når det er sagt: At MGMT er et høyst sjarmerende, morsomt og tidvis hysterisk originalt band, kan ingen ta fra dem. Bandets mest rufsete låter bryter ned veggene mellom hipster- og hippiesfæren, og passer utmerket i den sørlandske settingen, godt hjulpet av VanWyngardens sporadiske, kledelige Marc Bolan-kompleks. En uforpliktende hyggestund, tross begrenset levetid i hukommelsen.

Marius Asp

Tags: hove, mgmt