Einherjer - Norrøn
Lekne og melodiøse vikinger
Einherjer skriver musikk som sender tankene tusen år tilbake i tid, og fostrer et bilde av det mektige, norrøne og norske.
Viking metal-bandet Einherjer fra Haugesund startet karrieren i 1993. Etter fire album og elleve år på veien skilte de lag, men i 2008 gikk det som de ofte gjør: Bandet fant sammen igjen, spilte konserter og bestemte seg for å skrive et nytt album. Norrøn markerer Einherjers seige, men lekne tilbakekomst.
Albumet åpner med den 12 minutter lange ”Norrøn kraft”. Et slikt storslått verk kan være tungt å fordøye når det kommer helt i begynnelsen av ei plate. Låten består av flere musikalske temaer, og sveiper innom folkmetal med akustisk gitar, tromming og fløytespill, dramatiske strykere, massiv korsang, en spretten og lystig gitarduell, et fengende allsangparti, drivende riffing og Frode Glesnes’ snerrende vokal. Det blir dessverre litt for mange partier på en gang, og Einherjer klarer ikke helt å balansere på den knivseggen de har begitt seg ut på. Men det låter likevel stemningsfullt.
”Naglfar” er neste melodi ut, og begynner lovende med bølger som slår mot land, strykere, militærtromming, lyn og tordenvær. Det fortsetter i klassisk folk- og vikingmetalstil, og drives av god melodi, et kraftig mannskor og tung riffing. ”Alu Alu Laukar” kunne derimot vært kjenningsmelodien til en reklamefilm. Dette er ”festlig” og taktfast vikingmetal av den typen tyskerne hopper opp og ned til på metalfestivaler i Mellom-Europa. Neste sommer kommer tusenvis av fulle og solbrente menn til å brøle ”alu alu laukar, alu alu laukar laukar!” mens de svinger seidelen, og det er ikke nødvendigvis gøy.
Heldigvis tar det seg opp igjen. ”Varden brenne” domineres av repetitivt gitarspill og et effektfullt og mektig kor som løfter growlevokalen og det mytiske låtpreget. Flere kule akkordprogresjoner og taktskifter, korte soloer og fabelaktig strupesang gjør dette til en av de beste låtene på plata. Einherjer suser ikke avgårde, men duver forbi i mellomtempo gjennom hele albumet. Derfor er det befriende med et kjapt blastbeatparti og noen minutters black metal-følelse midt i ”Malmting”.
”Balladen om Bifrost” forteller om regnbuebroen mellom de ni verdenene i norrøn mytologi. Den inneholder en minneverdig melodi og korsang som gir frysninger, og er så godt gjennomført at det nesten høres kult ut å dø i sverdkamp. Dette er det perfekte avslutningsspor.
Norrøn er en bra tilbakekomst, men den kunne vært enda bedre dersom Einherjer hadde droppet tyskerflørten og holdt seg til ordentlig vikingmetal gjennom hele albumet.
Helle Stenkløv
Hør albumet i WiMP eller Spotify!
Tags: anmeldelse, Einherjer, Helle Stenkløv, Lydverket, metal, Norrøn, plate
Nå ble jeg litt forvirret her. Er anmelderen ikke inneforstått med at Alu alu laukar er cover av Ym:stammen? Originalen kan høres her: http://www.youtube.com/watch?v=qBdf6quvpYU
Nei, det var jeg faktisk ikke! Flott at du opplyser om det.
En dårligere versjon av ym:stammen også. Syns den minner litt om dårlig trønder-rock:-)
Øl, øl og løk, faktisk.
Får vel snuse opp denne versjonen også da ym:stammen sin var skikkelig go’låt.
http://historienet.no/handel-og-produksjon/10-000-ar-med-ol
«Også vikingene var svært glade i drikken, og gikk til angrep under kampropet «Alu, alu, laukar» – «Øl, øl, løk», trolig med henvisning til ølets berusende egenskaper og forbindelsen det skapte til gudeverdenen, og løkens helse-bringende egenskaper.»
- Da blir det for dumt å beskylde Einherjer for å ikke ha holdt seg til Viking-metall hele veien.
Det var mer måten sangen var bygget opp på, og ikke nødvendigvis teksten. Det høres jo ut som en HEI-HEI-HEI-låt. Men som jeg nevnte lengre oppe her: Jeg visste ikke at det var en cover av ym:stammen før Kari nevnte det.