-
La Miserable
Maria Mena: Cause And Effect [Columbia/SonyBMG] Maria Menas private, konfrontative poplåter gjør vondt å høre på. Bare ikke av de riktige grunnene. Sjangeren bekjennelsespop utspiller seg høyt over bakken, på en stram line, med skarpe klipper sultent ventende under. Det er særlig distinksjonen mellom personlig og privat som krever sin smakfulle singer/songwriter, samt evnen til […]
Maria Mena: Cause And Effect
[Columbia/SonyBMG]
Maria Menas private, konfrontative poplåter gjør vondt å høre på. Bare ikke av de riktige grunnene.
Sjangeren bekjennelsespop utspiller seg høyt over bakken, på en stram line, med skarpe klipper sultent ventende under. Det er særlig distinksjonen mellom personlig og privat som krever sin smakfulle singer/songwriter, samt evnen til å pakke budskapet inn i melodier som utdyper helheten, enten de underbygger eller stanger mot tekstene.
Den nå 22 år gamle Maria Mena lykkes verken lyrisk eller musikalsk på sin fjerde fullengder, men det er kombinasjonen av de to elementene som virkelig gjør den vanskelig å omfavne. Åpningssporet ”Power Trip Ballad” er et illustrerende eksempel: Familiemedlemmer får gjennomgå i klare, brutale ordelag, men banaliteten som gjennomsyrer låten og arrangementet (komplett med marsjtrommer og barnekor) slår luften ut av alvoret. Dette møtet mellom pinlig privat lyrikk og en i beste fall ordinær melodi, tidvis lent mot en svulstighet man kjenner igjen fra musikalsjangeren, preger hele albumet, og blir ikke lettere å svelge etter flere gjennomlyttinger. Snarere tvert imot.
Lyspunkter finnes: Singelen ”Belly Up” viser at popsmeden Maria Mena fortsatt lusker rundt bak alle traumene, og på dempede øyeblikk som avsluttende ”Dear” tvinger hun selvmedlidenheten til side til fordel for en inderlighet som for en gangs skyld matches av et enkelt og ujålete lydbilde. Likevel: At Cause And Effect er signert en artist som står bak noen av de mest hjerteskjærende flotte popsinglene her til lands (”You’re The Only One”, ”Blame It On Me”, ”Fragile”), føles først og fremst underlig.
Bekjennelsesdronningen Joni Mitchell har en tekstlinje i den kloke låten ”The Last Time I Saw Richard”, fra selveste bibelen innen sjangeren, Blue (1968). Den går slik:
“Richard, you haven’t really changed”, I said,
“it’s just now you’re romanticizing some pain that’s in your head”
Uten noen sammenheng for øvrig: Det samme kan sies om Maria Mena. Heldigvis er ikke dette det siste vi hører fra henne.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Cause and Effect, maria mena, plate
Uffda.
Enig m/ Aspen her. Ganske pretensiøst og helt AVSINDIG banale tekster, litt som i skoleoppsetningen i fjerde.Marias svakeste så langt (og jeg har kjent henne oppigjennom og hørt det meste, på godt og vondt).
det er ikke SÅÅ synd på henne lenger, hvoirfor later hun som det? (ser at det samme spm kan og bør stilles til Metallica også, forresten)
Jeg hater «belly up»!!!!!!!!!!! Slår av p3 hver gang den jævla låta spilles… spyyyyyyyyyyy. hvordan kan du kalle den et lyspunkt? Da tør jeg ikke tenke på hvor jævlig resten av møkka må være……….
Tor Milde kastet en sekser til Maria Mena på P4 i dag:
http://www.p4.no/story.aspx?id=285872
Rart at anmeldere kan være sååå uenige. Mer spennende enn om den bare hadde fått firere, i alle fall.
Vel, er det så rart når vi snakker om P4?
Som om noen der skulle ha peil på musikk?
Belly up in a pool of blood..
Terningkast er uansett en upålitelig metode for å anmelde plater. Kan like godt bli 6 som noe annet tall.
Jeg har ikke vært noen stor Mena-fan tidligere, men har kjøpt den nye plata og må si at kritikken fra Asp går fullstendig av hengslene. Det er alltid trist med anmeldere som er mest opptatt av å vise hvor tøffe og kule de er, fremfor å kunne anerkjenne at en norsk artist leverer tekster på et høyt internasjonalt nivå. Asp skal få tumle videre i sitt kjekkas-mas, så håper jeg Mena selger de 200.000 platene hun fortjener!
Hørte litt på p1 i går – og der mente de noe av det samme sam dette. hørte en annen låt enn belly up, og den var nokså svett. Hr trua på denne anmeldelsen – selv om jeg ogsåp mener hun har mange jækla flotte låter, og liker henne. Belly up er dessuten ganske fet synes jeg. Men de i overkant personlige sutretekstene trur jeg hu må gi seg litt med. Virker voldsomt bittert og «liten sur jente»‘te i lengden
Nrk har én god anmelder uavhengig av sjanger, det er Birger Vestmo. Han faller aldri for fristelsen å pakke inn anmeldelsen i kvasiformuleringer som skal vise hvor fortreffelig han er som kan bruke svulstige formuleringer for å beskrive sitt elsk-hat forhold til en film han nettopp har sett. Han har forstått at poenget med en anmeldelse er å få frem egen filmentusiasme og gleden ved å se film, men også at enkelte filmer er rett og slett dårlige eller skuffende. Dette sier han på en svært konkret og filmfaglig flott måte. Det samme kan ikke sies om denne anmeldelsen. Det er en kjennsgjerning at folk bruker musikk ulikt og forskjellig musikk til forskjellig tid på døgnet eller avhengig av humør. Hvorfor ikke si noe om dette?
Det gis ut for mye lavkvalitetsmusikk i Norge og kunnskapsløse musikkanmeldere gir til kjenne nesegrus beundring for såkalt musikk som både tekstlig og harmonisk er så grunn at den ikke burde røre noe som helst hos selv den enkleste sjel. Det gjelder de fleste sjangre. Enig med skribenten her som nevner Metallica i samme åndedrag – de har sluppet altfor billig. Skreller du vekk effektpedalene får du ultrabanale melodilinjer plassert på simple harmonier med tekster som gjør deg skitnødig- pretensiøst men sjel og kvalitetsløst. Tord Gustavsen leverer tilsvarende innen jazz. Når du ser ham spille er han full av budskap, sjel og dybde. Når du hører ham avslører du våset umiddelbart.
Jeg likte den jeg =)
Ihvertfall en firer.
Denne anmeldelsen ler jeg av.
Anmeldelsen var rett og slett dårlig. Ingen særlig begrunnelse på hvorfor tekstene/musikken var «banalt». Og til andre kommentarer om hvor «sutrete» sangtekstene er; tull. Disse sangtekstene er for å få utløp på personlig fortid og dens emosjonelle «power trips». Musikkvalget er nytt, originalt, fengende og mye letter å høre på enn musikken på de forrige albumene; som var som regel over-enkelt med enten gitar, piano eller begge (jada, unntakk, blabla). Det er detaljer i sangene som er skjult i bakgrunnen som enten stemme eller detaljer av instrumenter som det må headsett/gode høytalere til for å høres. Dette er Menas beste album så langt, og jeg har en følelse om at det bare kommer til å bli bedre og bedre. Heia Maria. – Kjedelig og gal anmeldelse i mine øyne.