En av landets største KISS-entusiaster, journalist Stig Karlsen, har lagd en kritisk dokumentar om sine idoler. Resultatet kan du se på Lydverket-sendingen på NRK1 i morgen 23.15. Vi møtte Stig for å snakke om bandets hemningsløse kommersialisme, notoriske kåthet og mytiske posisjon i rockehistorien.

Gene Simmons («mannen med de kanskje drøyeste sitatene i rockehistorien»), Paul Stanley («sympatisk og kynisk på samme tid»), Ace Frehley («ekte rockeglede, svak for rusmidler») og Peter Criss («humørsvingninger fra helvete») – Stig Karlsens livslange fascinasjon for dem alle har gjort ham til øverste general for fanklubben Kiss Army Norway.

Et tilsynelatende kinkig utgangspunkt for å skulle rette et kritisk blikk mot disse tegneserieaktige representantene for rock n’ roll-galskap, skulle man kanskje tro. Men under arbeidet med denne dokumentaren har journalisten Karlsen gått i klinsj med entusiasten i seg – ikke alltid med et behagelig resultat.

Ser du betenkelighetene ved å lage dokumentar om idolene dine?

- Det er lett å forstå at det kan virke betenkelig at jeg som fan gjennom mange år skulle lage en dokumentar om KISS. Men det er faktisk mitt utgangspunkt som fan og journalist som gir dokumentaren et interessant perspektiv. Jeg har en historie å fortelle, og det er langt fra en glamorisering av barndomsheltene. Dokumentaren er heller et oppgjør med bandet, den tar for seg avstanden mellom fansens romantiske bilde av sine idoler og sannheten, der kynisme og grådighet råder. Det har aldri før vært laget en dokumentar som analyserer bandets mange drøye grep for å holde liv i interessen rundt bandet. KISS-fans har måttet svelge mange kameler.

Ga din rolle som KISS Army-general deg noen fordeler du ellers ikke ville hatt?

- KISS Army er en ikke-kommersiell klubb for oss som har et sterkt forhold til bandet. Med andre ord: Jeg har naturligvis ingen personlige fordeler av å ta over NRK1 en times tid onsdag kveld. Det er journalisten i meg som tok muligheten til å fortelle om et av rockehistoriens mest fargerike band, på godt og vondt. Samtidig har jeg, med min interesse og kunnskap om bandet, stått med en unik mulighet til å avkle dem på en måte som aldri tidligere er gjort.

Forandret ditt forhold til bandet seg underveis i arbeidet med filmen?

- Ja, jeg fikk i større grad enn tidligere bekreftet mine antagelser rundt bandemedlemmenes notoriske drifter. Åpenheten deres overrasket meg.

Hva tror du er forklaringen på at KISS fortsatt er så populære, så lenge etter storhetstiden?

- Det visuelle aspektet ved KISS er åpenbart en faktor. De er synlige, både visuelt og i form av hvordan de hemningsløst selger seg selv. De tiltrekker seg stadig nye unge fans som lar seg fascinere av myten og ikonene. Samtidig står KISS nostalgisk sterkt hos den eldre fansen. Noen ny musikk har ikke fansen fått på over ti år, men KISS-katalogen består av mange lett tilgjengelige rockehits. Tross sin kynisme har de alltid sett verdien av å snakke til og ta hånd om fansen. De er veldig klar over at det er fansen som har bygget deres enorme formue.

Om det nå stemmer, som Gene Simmons antydet i et intervju tidligere i år, at merkevaren KISS skal fortsette med nye folk bak maskene, som et slags realitykonsept – hvordan stiller du deg til det?

- Jeg syntes ideen er for drøy. For meg vil ikke det være KISS, men et Broadway-show. En oppsetning av en rockemyte. Jeg har heller ikke så stor tro på at det ville kunne være en langvarig suksess.

Et liv med KISS innebærer nødvendigvis opp- og nedturer. Hva har vært det største? Og det verste?

- Å treffe KISS-stjernene i ung alder står kanskje ikke så overraskende som noe av det største. 11 år og i samme rom som rockegudene var helt spesielt. Jeg traff bandet og overvar deres soundcheck i Drammenshallen i 1984. Det verste var når trommis Eric Carr døde av kreft i 1991. Det var sterkt.

Stig Karlsens KISS-dokumentar ser du i Lydverket på NRK1 i morgen kl. 23.15. 

Tags: Ace Frehley, Dokumentar, eric carr, Gene Simmons, Idol, Kiss, kiss army, Lydverket, Paul STanley, peter criss, reality, stig karlsen