«Langt ute på Norges vestkyst ligger en mørk og øde øy. Der står det et gammelt fyrtårn som bærer navnet Holmengraa. Øya, værbitt av de knusende bølgene fra Nordsjøen, er et stormfullt midtpunkt for uhygge, frykt og mystikk. Dette inspirerte Invisus til å komponere Blodhemns debutalbum, Holmengraa.» (Tekst fra Indie Recordings, oversatt av undertegnede).

Invisus startet enmannsprosjektet Blodhemn i 2004. Fire år senere kom den første demoen, Logical Madness, og i 2010 fulgte den kritikerroste EPen Brenn alle bruer. Blodhemns første fullengder, Holmengraa, består av syv egenkomponerte låter og en coverversjon av Dissections ”Black Horizons”, og det er ingen dårlig debut vi får servert.

Bandet har røttene plantet i tradisjonell norsk black metal og tripper delvis i fotsporene til kollegene i Gorgoroth, Taake, Enslaved og Immortal. Det er ikke veldig innovativt, men heller ingen annenrangs kopi av det andre har gjort før. Blodhemn klarer å skille seg ut ved å krydre melodiene med thrash- og death metal-aktige passasjer, chugging og «palm mute», teknikker som vanligvis ikke brukes i 90-tallsinspirert black metal, og fremstår derfor som et friskere pust i den moderne ekstremmetalljungelen.

Den stemningsfulle og ambiente introen «Galgebakken» er først ut på plata. Gitartonene låter velkjent, melodien er ubehagelig og akkompagneres av nifs nynning. Lytteren settes umiddelbart i det riktige sinnelaget, og ”Rettersted” følger opp med tempo, tremolo og variert vokal. Komposisjonen er bygget opp rundt repeterende og dissonante partier, og brytes smakfullt opp av gode og melodiøse riff og skiftende rytmikk. «Djevelen i menneskeform” låner fra punk og thrash, men Invisus’ vokal og valg av tonesprang gjør at det likevel høres ut som black metal.

Episke ”Thingvellir” er mørk og kald, og Invisus viser seg som en talentfull musiker og låtskriver. Hovedriffene setter seg fast i trommehinna og sangen vokser for hver gang en lytter til den. ”Nekromani” er raskere, vokalen er rå og riffene melodiøse og brutale, og ”Maanelyst” går litt i samme gate. De er derimot ikke så auralt interessante som de fire første låtene, og jeg tar meg selv i å miste konsentrasjnen mens jeg lytter.

Utgivelsens vittigste låtnavn må være ”Telehiv”. Her roes det hele ned, og variasjonen med renere gitarlyd er særdeles velkommen. En kraftfull melodi, mannskor og ekstrem vokal gjør det til en av de bedre komposisjonene på Holmengraa. Velkjente ”Black Horizons” avrunder albumet, og Eirik Ånneland, platas eneste gjestemusiker, står for all renvokal og gitar. «Black Horizons» er en god tolkning av Jon Nödtveidts låt, og en fin avslutning på en kurant debutplate.

Holmengraa har flere tøffe riff og mange gode melodier, og Invisus synger overbevisende og raspende norsk. Trommene er med på å drive låtene fremover, men de er kanskje vel subtile og ensformige. Trommespillet er relativt likt på hver låt, og selv om Invisus er dyktig som spiller alle instrumentene alene, hadde han kanskje vunnet på å rekruttere en mer spennende trommeslager enn seg selv. Noen låtpartier blir dessuten for lange og søvndyssende, og materialet er dessverre ikke like sterkt på hele albumet. Blodhemn leverer likevel en av av de bedre black metal-debutene hittil i år, så det er vel verdt en lytt eller fem.

Helle Stenkløv

Tags: anmeldelse, blodhemn, Helle Stenkløv, holmengraa, invisus, Lydverket