Kung Fu-hørt
I 1993 slapp de en moderne klassiker. 15 år seinere blir Øya-gjenforente Kung Fu Girls anmodet å øve mer. – De hadde ikke hatt vondt av å øve litt mer først, mener en kvinnelig journalist fra en av våre større tabloidaviser et lite minutt inn i Kung Fu Girls´ gjenforeningskonsert i anledning Øya. Instrumentalen «Parrot […]
I 1993 slapp de en moderne klassiker. 15 år seinere blir Øya-gjenforente Kung Fu Girls anmodet å øve mer.
– De hadde ikke hatt vondt av å øve litt mer først, mener en kvinnelig journalist fra en av våre større tabloidaviser et lite minutt inn i Kung Fu Girls´ gjenforeningskonsert i anledning Øya. Instrumentalen «Parrot Pop» er en skranglete, vennlig kilevink fra et tiår som endelig er modent for nostalgi. Etterfølgende «Vinnie» – også den fra This Is The Kung Fu Beat – skrangler nesten like mye. Den gode følelsen ved å høre den live for første gang siden bandet delte scene med blant andre Neil Young på Kalvøya første halvdel av forrige tiår, brer seg som fuzz i So What?-kjelleren.
- Han kan IKKE synge ass, hevder en mannlig journalist fra en av våre største tabloidaviser et stykke ut i Kung Fu Girls´ mimrestund på Sjøsiden-scena. Han peker mot scenen og bandets bassist, Bård Høvik, som tar ansvar for mikrofonen et par nummer. Han har rett.
- Merkelig så tamt det var i begynnelsen, men tight det er nå. Samme journalist begynner å smile under «Self-Confidence», enda litt bredere under «Girls» og «My Pal». Idet avslutningsnummeret «Nineteen Years» trilles opp, smiler han fra øre til øre. Første møte med Kung Fu Girls var med nettopp denne låta, på en av de uttallige vedlagte cd-samlerne musikkmagasinet Rock Furore velsignet eventyrlystne, unge musikkelskere med i gamle dager. I hvert fall for undertegnede, og sannsynligvis for den glisende 90´s-nostalgikeren rett ved siden av meg.
- Jeg tror rett og slett 90-tallet har kommet for å bli, hevdes det av en stemme uten kropp på vei bort fra scenen. Hørt på makan.
Tags: kung fu girls, øya
