Det var lett å gi blaffen i The Cribs da de dukket opp i Franz Ferdinand-kjølvannet på starten av totusentallet. Selv da de fikk med seg Johnny Marr på fjerdeplaten Ignore The Ignorant var ikke dét nok til å løfte blikket nevneverdig, Modest Mouse hadde tross alt allerede huket inn The Smiths-giganten tidligere. I takt med at den britiske scenen av unge menn med fedora har svunnet hen, de syv-åtte tilskuerne på Kaizer Chiefs-konserten i Oslo nå sist er vel ålreit bevis på dét,  har det dukket opp en klikk med band med forkjærlighet for nittitallets amerikanske lo-fi som inspirasjonskilde.

Når nå søskentrioen fra Yorkshire skal begynne på nytt etter at Johnny Marr forlot dem, er det også mot sistnevnte epoke de ser. Det blir ytterligere forsterket ved at de har med seg Dave Fridmann og Steve Albini, som tilsammen lydla store deler av det sorgmuntre indie-nittitall: In The Belly Of The Brazen Bull høres ut som Built To Spill, Ash og Pinkerton i én eneste munnfull.

Det låter så uanstrengt og bekymringsløst når de pumper ut overstyrte powerpoprefreng som sitter i hodet etter to lytt. Singelen «Come On, Be A No-One» er et ypperlig eksempel på dette, men hele den første halvdelen av albumet er konsentrert, knurrende finesse. «Uptight», «Anna», «Chi-Town» og «Glitters Like Gold» finner knapt sin like i år av store, sukrede fuzzperler (da må vi til Cloud Nothings, i såfall). Fridmann er den mest tydelige produsenten her, man kjenner igjen trommer fra Weezers «Tired Of Sex» og gitarer fra The Delgados’ Hate.

Etter at det verste pophysteriet har lagt seg, blir albumet noe mer nedpå, innfult og konseptuelt. Det starter med den ulmende «Back To The Bolthole», over i den strippede «I Should Have Helped» for så å komme til  albumets mest ambisiøse periode, fra atonale «Stalagmites» med janitsjartromming til den definitive avslutteren «Arena Rock Encore With Full Cast» (som høres ut som den heter).

Normalt sett synes jeg man skal holde seg til én av delene – enten konsept eller rettfrem – men her fungerer det. Grunnen er vel så enkel som at Jarman-brødrene holder refrengfanen høyt, uansett hvor mye eller lite tankegods som ligger i og bak låtene. Det er et stykke mellom «Butterflies» og «Back To The Bolthole», men begge gir en lyst til å sette albumet på repeat. Noe jeg også har gjort, gang på gang. Det er fort gjort å ignorere The Cribs som nok et The-band fra UK, men In The Belly Of The Brazen Bull er umulig å se bort fra, dersom kruttsterk fuzzpop er ditt lydspor til hverdagen.

Jørgen Hegstad

Albumet i Spotify.

Tags: anmeldelse, dave fridmann, in the belly of the brazen bull, Jørgen Hegstad, Lydverket anmelder, plateanmeldelse, steve albini, the cribs