The Black Eyed Peas - The E.N.D.

Krampe ved reisens slutt

The Black Eyed Peas: The E.N.D. [Interscope/Universal] For mye pes. Et par ålreite melodilinjer redder The Black Eyed Peas fra full skandale. På «Meet Me Half Way» og «Alive» synger Fergie godt, og de stiller effektmaskineriet inn på medium. Men så klarer ikke Fergie å holde den IRRITERENDE halvrappinga si tilbake, og den ødelegger stemninga […]

Skrevet av:
Publisert 14:49 11 juni, 2009

The Black Eyed Peas: The E.N.D.

[Interscope/Universal]

terning22

The Black Eyed Peas. Foto:myspace.com

For mye pes.

Et par ålreite melodilinjer redder The Black Eyed Peas fra full skandale. På «Meet Me Half Way» og «Alive» synger Fergie godt, og de stiller effektmaskineriet inn på medium. Men så klarer ikke Fergie å holde den IRRITERENDE halvrappinga si tilbake, og den ødelegger stemninga flere ganger. Hun er forsåvidt i synk med de andre bønnene, som heller ikke sparer på noen virkemidler.

The E.N.D. (The Energy Never Dies) makses alt av nød-ordspill («2-thousand-and-late»), lydmalende ord (boom! pow!), alternative verdier («energien forsvinner ikke når du dør, den bare går over i en ny sjel») og forsøkssosiologi. Mer om dét seinere. Musikalsk pøser de på med reggaetonrytmer, taktskifter, Daft Punk-overlevninger (hei, selv Ed Banger har kommet seg ut av 2008, dere «2-thousand-and-laters»!), R’n'B-klisjéer, vokalonani og hver eneste hiphopeffekt som har vært på hitlistene de siste 5 åra. Ikke bare autotune-inflasjon, men autotune og opp-pitch samtidig!

For et mas, denne musikalske insisteringa: Det er fest, og den stopper aldri! Platas nest mest slitsomme: «Party all the time», bedyrer både i tekst og produksjon at bare du pumper på, vil alle tro at du har det gøy og deilig. Høres mer ut som doping enn livsglede for meg.

Der Black Eyed Peas før kunne smelte et skeptisk sinn fordi det iallefall hørtes ut som om de hadde gøy, er det lite smittende varme her. Aller verst går det når rockegitarer, pressa vokal og denne sosiologien kombineres på «Now Generation». Hva er dette??? Ei analyse av Facebook-generasjonen? I ei låt ufint pressa inn i tradisjonen etter «I want my MTV» og «We Didn’t Start the Fire»?? More is more, lizm?

Noen må bare lære seg at more sometimes is way too much.

Siri Narverud Moen

Tags: , ,

Del "Krampe ved reisens slutt"
 

5 kommentarer på “Krampe ved reisens slutt”

  1. Hei sier:

    Kva meinar du med «Daft-Punk-overlevninger»?

  2. Siri Narverud Moen sier:

    Sammenlign lybildene på de to lenkene jeg har lagt inn på «Daft Punk» og «-overlevninger». BEP hadde aldri laget denne plata sånn som dette, hadde ikke Justice hatt så stor suksess med videreføringa av Daft Punks robot-disco.

  3. Martin sier:

    Du vet du hva, har funnet mange bra sanger på det albumet. Synes at det blir for mye negativt rettet mot dem. Imma Be, Electric City, Boom Boom Pow, Mare og Meet Me Halfway er gjenomført bra sanger. Synest de klarer og gå nye veier. Ja er enig med at noen av sangene blir litt vel klisje men er greit gjenomført album! Synest virkelig de klarte og vekke tankene litt :) 4 fra meg :D

  4. [...] passer så godt på ei scene – og bedre der enn på plate. En opptur av en banger som “I got a feeling” har for eksempel mye mer for seg med [...]

  5. Gunnar sier:

    Plata fungerer usannsynlig utmerket til mine to hovedformål: Når jeg skal «våkne» i bilen på vei til jobben – og når jeg skal svette i nøyaktig 70 minutter på trimsykkelen min. Hvem gidder vel gjøre de analysene du foretar på ei plate som dette. Her snakker vi om musikk som skal treffe i kroppen – og det gjør den!

Legg igjen en kommentar