Årets gubbekvote på Norwegian Wood er, om vi ser bort fra «ungdomsalibiet» Kaizers Orchestra, nærmest imponerende standhaftig: 66, 61 og 60 år på denne planeten er antallet somre henholdsvis Bryan Ferry, Tom Petty og Sting kan klaske i bordet.

Ikke at det i utgangspunktet er noe i veien med dét. Men «gubbete» er i tillegg en nokså adekvat betegnelse av mye av det Tom Petty har syslet med de siste 20 årene. Han har siden starten på midten av 70-tallet gitt ut et raust knippe gode album, ikke minst klassikeren Damn The Torpedoes, som ble utgitt i 1979. Men siden midten av nittitallet har høydepunktene kommet mer sporadisk.

Dermed knytter en god porsjon av spenningen ved denne eneste utsolgte Norwegian Wood-aftenen seg til hvilke låter mannen og hans hjerteknusere har plukket ut. Han åpner ballet sterkt – «Listen To Her Heart», «You Wreck Me», «I Won’t Back Down» og ikke minst «Here Comes My Girl» er alle gullkantede øyeblikk i Petty-universet. Travellin’ Wilburys’ «Handle With Care» følger – et både forståelig og fornøyelig nummer, men like fullt et innslag som i likhet med Bo Diddley-coveren «I’m A Man» føles noe overflødig i sammenhengen.

Flere av sporene fra sistealbumet Mojo illustrerer paradokset en mann i Pettys posisjon befinner seg: Det spruter av fremføringene, særlig «Good Enough» og den zeppelinske råtassen «I Should Have Known It», men selve melodiene når ikke opp mot høydepunktene i katalogen. Den Dylan-aktige «Something Good Coming» fisler bort i en sårt tiltrengt tissepause for mange, mens «It’s Good To Be King» dras ut i det uendelige (tross en sjelfull solo fra Tom selv).

Avslutningen er dog fabelaktig: Ekstranumrene «Mary Jane’s Last Dance» og «American Girl» runder av kvelden på best tenkelige vis. Og på veien mot dem har det vært flere magiske øyeblikk: «Learning To Fly», «Free Fallin’», «Refugee» og «Don’t Come Around Here No More» leveres alle i glimrende tapninger. Og The Heartbreakers er i god form – Mike Campbell gjør en fin gitarfigur, og oppsynet til Scott Thurston er verdt et festivalpasss i seg selv.

For en casual Petty-fan er imidlertid kvelden ingen maktdemonstrasjon, men først og fremst en påminnelse om at mannen har en og annen evigggrønn poplåt på samvittigheten. Det kan umulig være usunt.

Marius Asp

—

Dette spilte de:

1. Listen To Her Heart
2. You Wreck Me
3. I Won’t Back Down
4. Here Comes My Girl
5. Handle With Care
6. Good Enough
7. I’m A Man
8. Something Big
9. Don’t Come Around Here No More
10. Free Fallin’
11. It’s Good To Be King
12. Something Good Coming
13. Learning To Fly
14. Yer So Bad
15. I Should Have Known It
16. Refugee
17. Runnin’ Down A Dream

18. Mary Jane’s Last Dance
19. American Girl

Tags: anmeldelse, Lydverket, marius asp, Norwegian Wood 2012, Tom Petty And The Heartbreakers