I Was A King - I Was A King
Komprimeringskunst
I Was A King trekker essensen ut av alle støypopbandene du likte på nittitallet og pakker det ned til årets flotteste halvtime.
I Was A King. Foto: MySpace
Buzzet rundt Frode Strømstad og hans forbløffende kobbel av internasjonale indiepop-kumpaner (Sufjan Stevens, The Ladybug Transistor, Danielson) har vart en stund, og når det nå kommer til overflaten er resultatet av den ekstremt gledelige sorten. Albumet har både grunnkurs og VK1 i karismatiske melodier og VK2 i forbilledlig lengdebegrensing, og den følelsen man som lytter sitter igjen med kan godt sammenlignes med å hoppe over den litt tørre skolebolledeigen og heller hive seg rett på eggekremen; låt etter låt.
«California»:
Referansene til spesielt Teenage Fanclub og Apples in Stereo-albumet Velocity Of Sound er tydelige; førstnevnte i meloditeft og sistnevnte i dette jaget etter å hele tiden søke neste refreng og å ikke la låtene vare lenger enn de absolutt må. Denne rastløsheten har på den ene siden ført til at albumets bestespor ”California” synes minst to minutter for kort, men samtidig føles platen slitesterk og trenger mange gjennomlyttinger før du føler at du ”kjenner” den.
Det man sitter igjen med er ”årets indiehit”-kandidater som Ukens Urørt-kårede ”Norman Bleik”, ”It’s All You”, ”A Name That Hurts To Say” og ikke minst ”Golden Years”, som må være det nærmeste Egersund noen gang har kommet sin egen ”Taxman”.
Jørgen Hegstad
Tags: anmeldelse, I Was A King, Jørgen Hegstad, plate
Innrøm det Jørgen, det er en soleklar 6er. Den beste norske pop-platen siden the Loch Ness Mouse´ «Key West» fra 2002.
Easy now. Mer en firer. G-D-Am-C-låter som Norman Bleik er ikke akkurat å hoppe i taket for. Pianointroen/-overgangen på It’s All You er imidlertid strålende. Men alt i alt, helt passe hyggelig.
[...] Del 0 Det selvtitulerte debutalbumet fra 2009 fikk mye skryt (jeg var selv med i hylekoret); mye av grunnen var deres uhøytidelige takling av popmelodiformatet (svært korte låter), den [...]