Thomas Dybdahl:Waiting For That One Clear Moment

[Universal Norway / Universal]

Thomas Dybdahl løsner litt på snippen og tjener stort på det.

Da jeg nevnte, i vennlig selskap, at jeg skulle anmelde denne skiva fikk jeg straks en hel del forslag om hva jeg skulle skrive. Én sa at jeg burde kalle Dybdahl «Norges Enya», en annen mente hu fikk fnatt av Dybdahl fordi han «virker som om han mener at folk må bry seg masse om hvor trist han er», og en tredje gav meg en raskt tilgjort collage av avisutklipp, papir, teip og kulepenn. Den består stort sett av to bilder: Ett av et par mennesker med ansiktene nitidig klussa over, som om de gikk med sorte masker, og ett av noe som ser ut som en hageslange. «Sånn, nå har jeg praktisk talt skrevet anmeldelsen din for deg» sa collage-makeren. Poenget jeg prøver å illustrere er at folk bryr seg overraskende mye om Thomas Dybdahls kunstneriske person.

Det ser det ikke ut som at Dybdahl sjøl gjør lenger. Waiting For That One Clear Moment høres på mange måter ut som lyden av Dybdahl som gir faen, ikke i musikken, men i hva både fans og kritikere mener er hans lest. Skiva spiller med åpne kort, med sirlige annotasjoner på norsk til hver enkelt låt hvor en kan lese hvor, når og på hvilken gitar låta er skrevet, samt hva som inspirerte den og annet småplukk. Dette fungerer ikke bare som et ærlig innblikk i den kreative prosessen, men også som avvæpning av spekulanter som undertegnede. Ta førstesingel «Party Like It’s 1929″: Er den kanskje et lite nikk til den pågående finanskrisa i statene? Neppe. Dette kan en konstatere fordi det står svart på hvitt at den er skrevet i turnebussen i 2007. Tankerekke slutt.

Visse fans av Dybdahl vil kanskje reagere litt på at stemmen hans ikke lenger er drivkraften i melodiene, erstattet som primus motor som den er av strykere, gitar og ny-jazza trommer ala en synthfri Kid A. Også verdt å nevne er at Dybdahl spiller bedre bass enn på lenge, hvilket blant annet fører til at åpningslåt «Blackwater» i visse øyeblikk høres ut som Air ca Premiers Symptômes opp av dage. Ikke at Waiting For That One Clear Moment ikke er en skive av sanger, det er det, det er bare stort sett sanger uten egentlige refreng og vers, båret av lyder heller enn ord. Kanskje like greit, egentlig, til tross for alle de hyggelige overraskelsene denne plata har å by på er Dybdahls tekster på sitt verste fortsatt ganske lette å gjøre narr av.

Det er lett å tro at Dybdahl tenkte denne skiva nok kom til å bli litt tungt fordøyelig, og at han ville gi publikum en liten bixitkjeks av en sistelåt i «Songs». Det var ikke noe sjakktrekk, for selv der de dårligste låtene på plata frøvrig i det minste har en illusjon av allsidighet høres «Songs» rett og slett ut som en egen vri på refrenget til «Jenter Som Kommer» av Di Derre, oversatt til engelsk og gjentatt i fem minutter. Men skitt au: en snorker av ei låt kan en tilgi når resten er såpass, ja, vakkert. En rolig, avslappende dog nervefylt liten pakke låter åpenbart laget med stor kjærlighet og nitidighet av en mann som hverken er redd for eller spesiellt opptatt av å høres ut sånn som folk sier han høres ut. Kudos for det. Og for plata.

Peter Vollset