Thom Hell - All Good Things
Kjede-reaksjon
Thom Hell: All Good Things [Voices of Wonder/VME] Kanskje All Good Things bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Eller kanskje ikke. ”Hei mister anmeldermann, du som har så masse meninger om disse tinga. Hva slags popmusikk er det verden trenger mer av?” ”Jo, nå skal du høre: Verden trenger mer vokaldrevede, meloditunge, […]
Thom Hell: All Good Things
[Voices of Wonder/VME]
Kanskje All Good Things bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Eller kanskje ikke.
”Hei mister anmeldermann, du som har så masse meninger om disse tinga. Hva slags popmusikk er det verden trenger mer av?”
”Jo, nå skal du høre: Verden trenger mer vokaldrevede, meloditunge, fengorienterte, korte sanger spilt og sunget av folk som er flinke til å spille og synge, og som på konsert i hvert fall kan tangere det de gjør på skive, fortrinnsvis med mye koring og en del falsett her og der, men ikke sånn dærre sytefalsett – heller sånn falsett som betyr at sangeren er glad og oppspilt.”
”Så verden trenger mer Scissor Sisters og Thom Hell, altså.”
”Øh…”
Det føles unektelig som et lite personlig nederlag for meg at jeg ikke liker Thom Hell mer enn jeg gjør. Mannen gjør alt jeg, tidvis høylytt, kritiserer Oslos musikkmiljø for å gjøre for lite av. Likevel klarer han ikke ta ordentlig tak i øra mine, ikke en gang med skiver mine kollegaer kaller ”perfekte” uten et snev av ironi.
Så med All Good Things, Hells fjerde langspiller, setter undertegnede seg ned med det mål å komme til grunns i hva det er med denne pene, piano- og strykerbefengte voksenpopen som ikke helt stemmer. Kanskje den bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Men akk, etter et tosifret antall gjennomhøringer sitter jeg bare igjen med to ting: Enorm kjærlighet for låta ”Suddenly” og ei lang liste over ting som irriterer meg i andre låter.
Noen eksempler følger.
Rimet i refrenget i tittelsporet er ikke et rim, men bare to linjer som ender på samme ord (”wait”). Hell har på flere spor hjelp av ingen ringere enn Martin Horntveth (Jaga Jazzist) på trommer, men bruker han kun til å spille fire flate, hele veien. Melodien i ”I Walk Alone” starter nydelig, og renner så ut i ingenting, to ganger per refreng. I ”Going Out” synger Hell ordene ”run” og ”fun” med strekk på N-lyden heller enn UH-lyden, og der tenker jeg vi stopper, for hvis dette siste eksempelet ikke understreker hvor utrolig smålige filleting denne lista over gledesdrepere består av så er alt håp omme.
Når man tar seg tid til å formulere hva man ikke liker med fraseringen av enstavelsesord betyr det enten at man har en vendetta mot vedkommende man kritiserer eller, atskillig verre, at man kjeder seg. En kan tilgi utrolig mye så lenge man er fenget, men når man ikke er det, tilgir man ingenting. På samme måte som bare det å komme for sent til bussen kan utløse en liten personlig krise dersom resten av dagen har vært dårlig nok, kan et eneste nødrim sende ei hel låt av skinnene dersom låta ikke var all verden i utgangspunktet.
Så nei, det eneste et grundig dypdykk i Thom Hells siste skive gjorde, var å overbevise meg om mine kollegaer hører noe her jeg ikke gjør. Er rytmeseksjonen så subtilt funky og rocka at det for meg bare høres ut som om de spiller den samme firkantede ikke-grooven låt ut og låt inn? Er duetten med Lucy Swann, hvor begge parter synger den samme teksten om å bli utnyttet i kor en slags trist ”show don’t tell”-historie om å snakke forbi hverandre som jeg er for dum til å tro er noe mer enn et slapt arrangement? Eller kanskje Hell ganske enkelt er mye flinkere til å synge enn han er til å skrive sanger? Jeg tror det, men jeg registrerer at jeg er i mindretall.
Peter Vollset
Tags: All Good Things, kjedelig, Terningkast 3, Thom Hell
Hvorfor tar du på deg å anmelde en plate av en artist du i utgangspunktet ikke har sansen for? Hele anmeldelsen din ser ut som et forsøk på å forklare alle som liker Thom Hell hvorfor de tar feil.
«Ting som irriterer deg» må forøvrig være en enormt lang liste hvis de tingene du lister opp er alt som skal til for å irritere deg…
Kort sagt: Dette er en latterlig anmeldelse!
«All Good Things» er en verdig oppfølger til «God If I Saw Her Now», og det bærer heldigvis de aller fleste andre anmeldelser preg av.
Godt mulig at anmeldelsen ser ut som et forsøk på å forklare alle som liker Thom Hell hvorfor de tar feil, men når man faktisk leser den, virker den vel mer som et mislykket forsøk på å overbevise seg selv om at man tar feil når man ikke liker Thom Hell når alle andre gjør det?
Det er jo ikke som om anmelderen forsøker å overbevise leseren om at poengene knyttet til uttale og frasering faktisk er særlig relevante – det er snarere en måte å fortelle akkurat hvor lite denne skiva berører ham.
Men så til saken:
«Hvorfor tar du på deg å anmelde en plate av en artist du i utgangspunktet ikke har sansen for?»
Kort sagt: Latterlig innvending.
Litt lengre sagt: WTF, siden du åpenbart er en person som leser anmeldelser, vet du godt at dette er noe som skjer titt og ofte, og med titt og ofte mener jeg hele jævla tiden.
Det er ikke som om denne teksten legger skjul på at den er en minority report – nei, den påpeker, som du gjør, at de fleste andre anmeldelsene trekker i motsatt retning, og den tar (nærmest til det selvutslettende) høyde for at det er anmelderen som ikke hører noe som er åpenbart for alle andre.
Du milde…
Får denne mannen lønn?
Det er lenge siden jeg har lest en mer uprofesjonell anmeldelse av noe som helst! Her nevnes det ingenting som forteller oss noe om verken plata, artisten eller musikken – bare at anmelder får rett i sin antagelse om at han vil hate plata.
Lydverket: her fremstår dere svært uprofesjonelt. Det er fullt lovlig å ikke like en utgivelse (jeg ser godt at ikke alle liker Hell), men formuler deg i så fall på en saklig måte.
Anmelder får forholde seg til enklere musikk i fremtiden, og kanskje jobbe litt med referanseregisteret sitt. Ærlig talt mann, dette er rett og slett så dårlig skrevet at du burde be om unnskyldning. Gi gjerne Hell en treer, men at en av norges mest anerkjente musikkfora tør å publisere denne nesten pubertale teksten synes jeg er spesielt.
Skjerpings!
Hei
Jeg må si at anmeldelsen har både lengde og innhold av imponerende sorti, for når det kommer til stykke, er det begreset hvor mye man kan få sagt, når ett ord sier alt: KJEDELIG
For en idiotisk anmeldelse. Denne anmelderen må være helt idiot. Fån ut.
Petter Vollset er mest sannsynlig en mann som hater Lydverket, og vil deres troverdighet vondt. Ikke fordi han gir lav karakter til Thom Hell… Men fordi han skriver dårligere enn dagbladet gjorde i sin verste «sterke meninger» periode. Han er helt usakelig, og den indirekte grunnen til at jeg og flere andre pga , nettopp pga slike usakelige anmeldelser, slutter å lese Lydverkets anmeldelser…. Jeg klarer ikke ta dette seriøst, og jeg tar meg selv i å bli forbannet både for at jeg tok meg tid til å lese skvipet, samt tid til å skrive kommentar…
For et kjedelig nettsted. Goodbye.
Jeg oppfatter Peter Vollset sin anmeldelse av All Good Things som usaklig, upresis og veldig lite informativ. Fristende å tro at agendaen er å skille seg ut og være spesiell fremfor å faktisk anmelde plata. Sånn sett burde dette vært i en blogg eller noe – ikke som Lydverkets «offisielle» anmeldelse.
Det er fair nok å ikke like Thom Hell, men man må da i det minste beskrive musikken på en saklig måte. Her er ingen referanser hverken til tidligere utgivelser eller artister i samme gata. Siden Vollset selv gir uttrykk for at han ikke likte Thom Hell i utgangspunktet, må man gå ut fra at han ikke liker de tidligere utgivelsene heller. Det er vel det eneste som (indirekte) finnes av referanser her.
Jeg protesterer ikke først og fremst fordi det er gitt 3, men fordi det er en utrolig dårlig begrunnelse for denne treeren. Dette burde ikke være det faglige nivået for Lydverket!
Dette er en av de bedre anmeldelsene jeg har sett av platen, selv om jeg er uenig i konklusjonen. Spørsmålet etter å lest de indignerte kommentarene blir noe á la: Kan dere lese? Ja? Da foreslår jeg at dere kikker på følgende setninger fra nest siste avsnitt:
«Når man tar seg tid til å formulere hva man ikke liker med fraseringen av enstavelsesord betyr det enten at man har en vendetta mot vedkommende man kritiserer eller, atskillig verre, at man kjeder seg. En kan tilgi utrolig mye så lenge man er fenget, men når man ikke er det, tilgir man ingenting.»
Dette er altså essensen av Vollsets anmeldelse; platen kjeder ham. Ingen anmeldere stiller med blank ark når de skriver om musikk, men de færreste har guts nok til å blottstille utgangspunktet sitt med såpass til ærlighet og ydmykhet som det blir gjort her. Dét alene fortjener respekt.
Jeg ser at en anmelder ikke stiller med blanke ark, men Vollseths problem er at han ikke klarer å stå frem på en profesjonell måte. Det at albumet kjeder ham er en ærlig og akseptabel del av en anmeldelse – det er alt dette andre våset han lirer av seg som gjør at anmeldelsen hører mer hjemme i en skoleavis enn i ett av norges største musikkfora. Det er en lei, ensidig fokus på en personlig opplevelse av plata, og for lite objektiv vurdering. Flott med litt personlig preg og lytting, men en miks hadde vært fint.
Vollseth har rett og slett forsøkt å være litt for «kul» slik jeg leser ham.
Og der kom det magiske ordet! «Objektiv vurdering». Jeg har til gode å se en tilfredsstillende redegjørelse for hva det skal innebære, annet enn at det helst skal ende opp med at leseren er mer enig med anmelderen enn han/hun var før sytinga startet.
Om det du ønsker deg imidlertid er at anmelderen skriver om hva man hører på skiva – musikalske virkemidler, instrumentering og så videre – så kan det sikkert sies at denne anmeldelsen ikke er den som legger størst vekt på det, men den STARTER DA VITTERLIG med en beskrivelse av det Thom Hell driver med. Det er lov å lese det som står i kursiv også, og selv om dialogform er et komplekst litterært virkemiddel, virker det som om anmelderen her har forsøkt å bruke denne lille introen til å
a) redegjøre for hva slags prosjekt Thom Hell kanskje kan sies å være (Selv om han sikkert kunne ha nevnt McCartneys solokarriere og Elton John og Leon Russel og det ene med det andre og i grunnen vært like langt)
og
b) få leseren til å forstå anmelderens utgangspunkt – at han i prinsippet er helt enig med måten Thom Hell gjør ting på, men at det allikevel er noe som ikke stemmer.
Dette er ikke nødvendigvis en knallanmeldelse – men å kalle en tekst som i så stor grad anerkjenner at meningen er i mindretall, og at svært mange andre musikkelskere syns at Thom Hell lager «perfekt pop» for usaklig, ensidig eller et «forsøk på å være kul» er no forbanna piss.
Men jeg innser at jeg er i mindretall.
kan ikke se noen problemer med denne anmeldelsen. vollset har en særegen og stort sett imponerende god stil på sine tekster. underholdende, samtidig som han har et bredt referansegrunnlag. en av norges klart beste musikkanmeldere.